mandag 17. november 2014

Gøril Emilie Hellen: Veien over klippene


Veien over klippene



Jeg har vært i Italia noen få dager, og måtte ta med noe å lese i på flyturen. Og valget falt naturlig på denne boka, som stort sett handler om dette vakre landet. Romanen er en debutroman, og forfatteren, som har vokst opp i Trondheim, fikk ideen til boka på bryllupsreisen til Liguriakysten i 2006. Hellen bor nå i Sandefjord, har mellomfag i drama, film og teater fra NTNU og er nå journalist.

Førsteinntrykket av romanen er gitt allerede ved tittel og forsidebilde på boka. Dette er en typisk lettlest kjærlighetsroman, enkel og på mange måter forutsigbar. En historie bygd på søken etter fortida til en mor, som etterlater seg noen få gjenstander som må ha hatt stor betydning for henne. Dette kjenner jeg igjen fra mange romaner de siste åra.
Men jeg koste meg likevel med boka, mest på grunn av at handlingen foregikk på "kjente" trakter i Italia. Jeg har reist på Liguriakysten noen ganger, og elsker dette området. Og forfatteren har lagt mange fine detaljer, der landskap, mat og dufter har stor betydning. Lukten av rosmarin er der  - hele tiden!

Hovedpersonen er Lucia, som arbeider i London og er forlovet med Jack. Hun er oppvokst på Helgelandskysten sammen med sin norske far og sin italienske mor, men har vært lite på besøk de siste åra. Når hun endelig tar turen hjem, dør hennes mor brått. Hun etterlater seg et skrin, der en bunke postkort, en falmet konvolutt, noen tørre kvister og blader av timian.
"Jeg snur meg mot kjøkkenbenken, ser på pottene med frisk timian som er i ferd med å visne. Hadde hun vært her nå , ville hun laget timian-te til meg. Timian gjør deg frisk i kroppen og sterk i sjelen, ville hun sagt, og sørget for at jeg fikk i meg hver dråpe. "
Det ligger også noen fotos i skrinet, bilder av moren sammen med Marcello, en mann hun var sammen før faren kom inn i bildet, et bilde av morens onkel, Giuseppe og et bilde av en ung jente som ligner svært mye på Lucia.
Lucia må reise til Italia, da moren har et siste ønske om at hennes aske skal bli fordelt på Helgelandskysten og i Liguriakysten. I møte med onkel Giuseppe blir hun kjent med morens oppvekst og liv før hun giftet seg og dro til Norge.

Jeg velger å ikke gå i flere detaljer. Som sagt en typisk opprullingshistorie for å finne gamle sannheter, og med en noe overraskende slutt som hever historien litt. En roman som passet ypperlig på min reise til herlige Italia.

Gyldendal
2014
298 sider

2 kommentarer:

  1. Så kjekt at du likte boken, det gjorde jeg også, selv om den følger et kjent mønster. Var i området hvor boken har sin handling i høstferien, og hadde boken i tankene da :)

    SvarSlett
  2. Jeg koste meg også med denne boka, den var helt grei i sin genre, og så e rjeg også svak for bøke fra Italia.:)

    SvarSlett