Brit Bildøen: Sju dager i august

Romanen "Sju dagar i august"  utspiller seg  hos det middelaldrande ekteparet Sofie og Otto. De bor på østkanten av Oslo, i en leilighet som de flyttet inn i etter at Sofies datter og Ottos stedatter ble drept på Utøya 22. juli . Det var åtte år tidligere, så vi skjønner at boka er lagt litt fram i tid. I denne uka i august blir Sofie og Otto gjennom mange små hendelser påmint om sorgen sin.
Otto er leder for en organisasjon til hjelp for romfolk, og Sofie gjør karriere i det nye Munch-museet i Lambda-bygget.. De har kjempet seg gjennom sorgen ved hjelp av kjærligheten de har for hverandre, men Sofie, som fremdeles bare kler seg i svart, klarer ikke å delta i det sosiale liv sammen med venner og kolleger som før. Otto har en sønn, Peter, som studerer i Australia. Han har vært på sykehus der og tatt noen tester, og bekymringene for han preger også ekteparet.
Svartsynet ligger også i skildringene av landet og Oslo. Regjeringskvartalet er fremdeles ikke restaurert.

"Det store vi, det norske folket, som var så samstemde i vekene etter tragedien,og som etterpå ikkje hadde klart å samle seg om nokon ting. Bygningane let seg ikkje fylle. Åstaden let seg ikkje bruke. Minnesmerket let seg ikkje reise. Kunstnarar som prøvde å behandle det nasjonale traumet, blei hysja ned. Det einaste folk ville og klarte å sjå, var roser, stjerner og englar. Som å feste eit lite Hello Kitty-plaster over eit gapande sår."

Denne uka i august er været lunefullt. Klimaendringene, som det nå er mye snakk om, gjør at folk blir rykket ut av den vanlige hverdagen.

"Mennesket er ikkje tilpassa dei enorme utfordringane det no står framfor som art. Så vi reagerer med å endre oppfatningar om situasjonen i staden for å endre atferd."

"Vi tilpassar oss. Snart kjem vi også til å akseptere at det går menneskeliv kvar gong det er uver"

Her ligger det mye bak. Brit Bildøen skriver om sorg.  Ekteparet har klart seg fram til denne uka i august. Men kan sorgarbeid være en felles prosess over lang tid? Mens regnstormer herjer og konfliktene tårner seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at livet ikke kan gå videre som før.
I Sofies mareritt, som kommer natt etter natt etter ulykken, ser hun ikke datteren,  men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen.  Bildøen skiver om ulike måter å takle sorg på. Men hva er egentlig den rette måten å sørge på? Ikke alle vil passe inn i en sorggruppe, mange vil kjempe alene.
Hun skriver om klimaendringene som har preget oss i de siste åra. Og på en måte vil en tenke på Sofies sorg som et lunefullt vær. Stille, ulmende, men også hardtslående innimellom.
Dette er en gripende roman, ikke lett å legge fra seg. Det er en vakker og stillferdig historie som rører ved en.

Samlaget

2014

208 sider