Eli Fossdal Vaage: Hekla myter

Dette var en debutbok som tok meg helt. Jeg likte den sjarmerende, poetiske måten Vaage beskriver sine personer på. Og allerede fra første side var jeg som sagt fortapt. Vakkert!

"Dei svøpte barnet, la henne i ein margarinkasse
vaska kroppen med bomull bløytt i geitemjølk og olje.
Det sovande andletet skremde dei
minna dei om kva som kan forsvinna
kva som kan kome til å skje"

Vi følger det lille barnet som så vidt overlevde fødselen, gjennom oppvekst og inn i et voksenliv, med hardt arbeid og lite kjærlighet.

"Det han tok frå henne
den fyrste gongen
har sett seg fast
imellom sengegavlane....

Ho gjorde fleire forsøk
smaug seg mjukt inntil han på natta
etter at blodet hadde roa seg, kroppane fått sitt
Gjorde seg sidan ugjennomtrengeleg
kald og forlaten."

De neste diktene i del to, handler om formødrene. De har levd liv som etterkommerne ikke kjenner.

"På våte dagar påkallar eg de
legg opp eit hekletøy
ber fram det eg har blitt fortalt er godt
Nykokte potetre, ekte smør og Jesus.

Mine blide hender pyntar alt dei rører ved
trer kvite blondekantar over dorullar og jentebarn."

 Og når hun bosetter seg på en fraflytta gård, kommer tanker om hva de som bodde der før hadde opplevd. Formødrene og forfedrene, med senete hender, blir levende for henne. Dikta om disse er sterke og vakre, og jeg fikk gode assossiasjoner til barndom og mine besteforeldre.

I det siste kapitlet møter vi den gamle på aldersheimen, med minner om han hun møtte, arbeidsliv og hverdager.

"Ei tid i livet kunne alt reparerast
seier ho
kroppen snakka, og kravde
ein annan kropp
saug seg fast, sa takk og opna seg

Sidan blir ein eldre, kjem til seg sjølv
hentar seg tilbake frå elskaren
eller kanskje naboen, sonen, ei syster
kven dei no var, alle desse
som let ein søkja tilflukt hjå seg
mot dagane, som måtte haldast ute"

Eli Fossdal Vaage har skrevet vakre dikt som virkelig ga meg noe. Språket er vakkert og lyrisk. Jeg gleder meg til å følge henne framover!

Cappelen Damm
2014
65 sider