Sahar Delijani: Jacarandatreets barn

En tøff start på boka, da vi møter unge Azar, kneblet og bundet i en bil på vei til en fødeavdeling i fengselet der hun er fange. Stedet er Evin- fengselet i Teheran. Lille Neda blir født, og kort tid etterpå brutalt tatt bort fra sin mor. Far til Neda var også antatt fengslet. På en annen kant av byen blir tre år gamle Omid vitne til at foreldrene arresteres av militærpoliti hjemme ved kjøkkenbordet. Den tredje personen vi blir kjent med ar Sheida, som har vokst opp sammen med sin mor, uten å vite hvilken skjebne faren led da hun var lita jente.

Disse tre vil etter hvert møte hverandre, og vi får innblikk i hvordan deres oppvekst er i Iran under revolusjonen. Dette skjer på en tid da krigen mellom Irak og Iran var på sitt verste, på midten av 1980-åra. Dette var en grusom krig der menneskeverdet ikke sto høyt. Vi følger disse familiene gjennom tre generasjoner, fram til 2011.

Sahir Delijani vokste sjøl opp under disse omstendighetene, og jeg tror nok at mye av det vi leser om er sjølopplevd. Foreldrene hennes ble også fengslet for sine politiske overbevisninger. Romanen er en fortelling om sterke familiebånd og sterke kvinner, som gjør alt de kan for å barna et godt liv, trass i krig og elendighet. Men ikke alle klarer å være like sterke hele tiden. Sheida opplever at hennes mor, Maryam, blir tynget av sorgen at hun ikke klarer å begynn på nytt. Maryam har aldri klart å forlate stedet der hennes mann døde, fengselet:

Men var det ensbetydende med at hun valgte ham fremfor barnet sitt? Valgte enkestanden framfor moderskapet? Spørsmålet matret henne natt og dag, uten at hun fant  noen svar. Maryam hadde mitste seg selv den daen hun fikk høre at Amir var død."

Forfatteren har mange fine og poetiske skildringer av følelser, som gjør at det er ikke er vanskelig å leve seg inn i  innholdet. Blant annet når Sheidas mor, Maryam, endelig forteller henne sannheten om farens død. Sheida vil ringe kjæresten. som hun enda ikke har presentert for sin mor:

Hun holder telefonen mot øret, krøller seg sammen i sofaen, trekker knærne inn mot brystet og legger arnmene rundt kroppen som om hun vil samle opp alle de små bitene av seg selv hun har strødd over gulvet og slengt opp i luften og etterlatt seg ved vinduskarmen. Samle dem inn og sette dem sammen til enn gjenkjennbar skikkelse før hun snakker med ham."

Interessant å lese en bok fra det virkelige Iran, skrevet av en forfatter som ble født i et fengsel under krigen, og som vet hva hun skriver om.


Schibsted
2015
283 sider
Oversatt av Heidi Grande
(bokmål)