Hovedpersonen i boka er Maud, er en 82 år gammel kvinne med demens. Hun glemmer, roter seg bort, husker ikke hvem hennes nærmeste er. Det er hun som er fortelleren i boka, og vi er med på den surrete verden hennes. Men Maud har beholdt sin humor og sjarm, og er ofte selvironisk. Hun prøver å løse hverdagen med å skrive lapper. Det er viktig å skrive ned alt, men noen ganger vet hun ikke hva og hvorfor hun skal skrive lapper.
Mauds bestevenninne Elizabeth er savnet. Hele tilværelsen til Maud består i å lete etter henne. Kan noe alvorlig ha hendt henne, er hun kidnappet og i verste fall drept? Til sin datter Helenes fortvilelse er hun alltid på farten for å lete etter Elisabeth. Parallelt med dette minnes Maud en annen forsvinning. I hennes ungdom forsvant hennes eldre søster Sukey, og hun ble aldri funnet. Dette påvirker selvfølgelig Mauds fortvilelse for at Elisabeth er borte. Og hun har også minner om "en gal kvinne", som alle var redde for. En kvinne som ikke oppførte seg slik som andre, og som var uforutsigbar. Slik som Maud er nå.
Forfatteren Emma Healey er bare 29 år gammel. Hun har opplevd besteforeldre med demens, og vet hva hun skriver om. Det er kanskje nettopp derfor vi opplever Maud som en elskelig og oppegående dame, trass i alt hun roter seg opp i og vanskene hun skaper for omgivelsene.
Det tok litt tid før jeg fikk taket på historien, da Maud forteller om søsterens forsvinning på en klar og omstendelig måte, samtidig som vi opplever hennes lappeskrivende forvirring på leting etter svar på mysteriet om Elisabeth. Men må bare innrømme at boka ble både klar og så absolutt interessant etter hvert! En annerledes roman, som jeg ikke uten videre vil kategorisere som en krimbok. Trodde nemlig at det var det, etter å ha lest omtale. Men en så absolutt lesverdig bok som jeg uten tvil anbefaler!
Cappelen Damm
2015
300 sider (pocketutgave)
Oversatt av Einar Blomgren
Bokmål
Veldig fin omtale, Åslaug - liker den "passelige" lengden på omtalene dine. Du får sagt det viktigste.
SvarSlett