Jo Nesbø: Blod på snø

Det passet fint å få denne boka i hus til påske, så ble det i alle fall èn krim i år også. Passe lang, passe tøff, passe spennende. Jeg likte den nye stilen til Nesbø, en krim som ga assosiasjoner til mine første krimopplevelser på sekstitallet. Da kjøpte jeg Knut Gribb og Rotta-bladene hver uke. (Det gremmer meg at samlingen av en eller annen grunn er forsvunnet!) Og så las jeg krim av Stein Riverton og Trygve Hirch , som far hadde i bokhylla. Gode, gamle saker, som jeg som sagt tenkte på når jeg las Blod på snø.

Vi er i Oslo på 70-tallet. Her møter vi Olav Johansen, en alminnelig utseende mann, men med en dyster jobb. Han er drapsmann med engasjement hos narkobaronen Daniel Hoffmann. Olav er dyslektiker, men har skaffet seg gode kunnskaper om litt av hvert da han er en observant mann. Men han har ikke videre tro på seg sjøl.

" Jeg klarer ikke kjøre sakte, jeg er soft som smør, jeg blir alt for lett forelska, jeg mister huet når jeg blir forbanna, og jeg er dårlig i matte. Jeg har lest ett og annet, men veit fint lite og i hvert fall ikke sånt du kan ha bruk for. Og jeg skriver saktere enn en stalakitt vokser."

Han har nettopp utført et leiemord, og har nå bestemt seg for å "legge opp". Men sjefen pålegger han et nytt oppdrag, han skal ta livet av Corina, kona hans. Hun er "drepende" vakker, og nettopp dette fører til at oppdraget ikke blir så enkelt. Jeg velger å ikke utbrodere handlingen noe mer, men dette er en annerledes historie, da det er leiemorderens egen historie som kommer fram. Hans liv, bakgrunnen for at han ble den han er, på godt og ondt. Nesbø klarer, med sine språklige virkemidler, å skape en person vi får forståelse for, trass i den drapsmannen han er. Som vanlig skriver Nesbø slik at det ikke er lett å legge boka fra seg før siste side er lest, slik også denne gangen. Jeg savner ikke Harry Hole lenger, og ser fram til nye annerledesbøker fra forfatteren.

Overskuddet av boka går til Harry Holestiftelsen, som hjelper barn i fattige land med lese-skriveopplæring. Positivt.

Ellers vil jeg vise til omtalen som Geir har skrevet. Han sier egentlig alt om boka. bokbloggeir

Aschehoug
2015
172 sider
Bokmål