Romanen er bygget på historiske hendelser. I 1811 ble 392 tamrein stjålet og slaktet ned av bønder i Gauldalsfjella. Det var krig i Europa, og uår i fjellbygdene, og bøndene mente at samenes reindrift var årsak til at fjellbeitet var dårlig. Dessuten var de usikre på hva samene holdt på med, og fryktet mystiske ritualer og ganning.
Historien handler først og fremst om bondekona Lea og samekvinnen Marjja. De møtes etter at den store uretten mot samene blir begått. Marjja og ektemannen Laras måtte, som de andre samene, flytte og finne arbeid for å overleve. Men da Laras dør under arbeid i Trondheim, rømmer hun med det nyfødte barnet tilbake til fjelltraktene ved Røros. Leas ektemann var med og slaktet reinsdyra, men sliter med svart samvittighet etterpå. Da han til slutt ender med å ta sitt liv, sitter Lea alene høygravid med tre barn . De to kvinnene finner hverandre da de begge frykter for eget liv og for framtida.
Dette er på mange måter en enkel historie med mange ingredienser for å bli en sidevender. I alle fall klarte ikke jeg å legge den fra meg før siste side var lest. Her er kjærlighet og hat, kampen for tilværelsen, helter og skurker. Her får vi innblikk i samiske tradisjoner og tøffe hverdagsskildringer fra fjellbygdene. Og vi får innblikk i sæterdrift og utnyttelse av planter og urter i hverdagen. Og særlig syns jeg at naturskildringene er vakre.
"Hun fulgte bekken et stykke nedover. Ballblommen sto i knopp, som harde små knuter. Snart skulle den springe ut i solgult og lyse opp bekkefarene. Småfuglene bråkte og lokket fra trærne. Linerler, troster og sivspurv. Dagen før hadde hun sett et trekk med villgjess på himmelen. De pløyde seg gjennom de istykkerrevne skyene."
Jeg syns at Kari Nygaard har skrevet en lett, enkel og gripende roman bygd på en dramatisk hendelse.
Romanen gir en liten påminnelse om at samenes kamp for å opprettholde sine tradisjoner har vart i alle år fram til i dag. Nå vil den norske staten igjen avlive samene sine rein, men med bakgrunn i at beiteområdene ikke lenger er store nok til å fø flokkene. Dette er nok en sak med to sider.
Aschehoug
2015
378 sider
bokmål
Oi- jeg har også lest denne boka. Jeg vet ikke om det har så mye å gjøre i en kommentar på en bokomtale, men jeg synes du er veldig dristig hvis du sammenligner nedslaktinga som er bakgrunn for boka og den reguleringa som myndighetene OG en god del av reindriftssamene i flere år har prøvd å gjennomføre. Etter at NRK i høst offentliggjorde de til da hemmeligholdte tallene for hvert enkelt reindistrikt, er det ikke lenger bare rykter, men udiskutabelt at enkelte har bygd opp besetningene sine i den perioden de er oppfordra/ pålagt å redusere. Ser man på slaktevektene, er det heller ingen tvil om at beitegrunnlaget ikke harmonerer med antall dyr. Historien fra Nord-Østerdalen kan forklares med hunger og mistillit, dagens situasjon handler først og fremst om dyrevelferd, men slik jeg ser det også om griskhet kontra viljen til å skape balanse i ei tradisjonsrik næring. (Som du skjønner er dette en sak som engasjerer meg!!)
SvarSlettOg boka? Enig med deg- lett, enkel og rørende!
Ser godt at det var unødvendig å "sammenligne" her. Takk for kommentaren!
Slett