Miriam Neegaard:Stormen og stillheten

Dette er noe av det tøffeste jeg har lest på lenge. En roman skrevet ut fra en virkelig hendelse. Romanens fortellestemme er Amalie. Hun har nettopp  mistet broren Andreas, som døde brått og uventet. Han ble 24 år. Hun har et sterkt behov for å vise hvem Andreas var, og hva som kunne være bakgrunnen for hva som skjedde med han. Henne sorg er nærmest utrøstelig, og hun kjenner at hun må gjøre noe,

De to vokser opp sammen som to søsken som alltid har vært sammen og støttet hverandre. Når broren, som var et overfølsomt barn, trakk seg unna, skjønte alltid Amalie at han hadde behov for det. Og en kjærlig bestemor sto også alltid bak og forsvarte den lille guttens behov. Andreas utvikler seg til å bli spesielt god til å spille piano, et musikalsk vidunderbarn. Men som attenåring prøver han hasj, og dette utløser en psykose, Han blir tvangsinnlagt på en institusjon, der han blir sterkt medisinert og også lagt i reimer. Amalie vil finne ut hva som har skjedd, og starter sin egen etterforskning. Det viser seg at Andreas også har skrevet brev til sin kjære bestemor, men hun er etter hvert blitt rammet av Altzheimer, og kan ikke hjelpe.

Miriam Neegaard har sjøl mistet sin bror, og historien er hans. Her er hva hun sier om bakgrunnen for romanen:

- Skrivingen var en form for terapi. Bakgrunnen for at det ble en roman, og ikke prosa, er at jeg ønsker å skildre tanker og følelser, i tillegg til innsikt. Med det litterære språket kan man skildre en egen bevissthetsform som man ikke kan med bare fakta. Med romanen ønsker jeg å formidle hvordan det er å oppleve et uventet dødsfall. I tillegg hvordan oppdagelsen av at det systemet som er satt til å hjelpe, bare gjør vondt verre. Broren min fikk aldri en utredning. Dette påpekte også psykiatrisk sakkyndig da saken ble sendt inn til Helsetilsynet. Helsetilsynet ville ikke behandle deler av saken, det vil si tidsperioden der utredning skulle ha skjedd, fordi de mente at forholdene strakte seg for langt tilbake i tid. Psykiatrisk sakkyndig mente dette var ulogisk, og at hele behandlingsforløpet skulle vært vurdert. De fleste ville sagt at dette er åpenbart; at selvsagt må man kunne vurdere diagnostikken og behandlingen som er førende for senere tiltak. Konklusjonen til psykiatrisk sakkyndig var tydelig; ”Dette kan være uttrykk for uforsvarlig arbeid og bør etter min vurdering granskes nærmere.” Det ble det altså ikke gjort. Dersom den enkelte pasients rettsikkerhet skal ha betydning i klagesaker, må en helhetlig gjennomgang av behandlingsforløpet ilegges større vekt enn interne prosedyreregler. Det skjer dessverre ikke i dag. 

Fremdelese i dag, i 2015, skjer overgrep innenfor psykiatrien. Jeg kjenner ikke miljøet og kan derfor ikke personlig kritisere, men når den ene historien etter den andre viser at forståelsen for mennesket bak traumene ikke blir grundig nok utforsket, må noe skje. 

Miriam Neegaard viser blant anna til Professor i psykiatri, Richard Warner,:

Han har vist at hjemlige rammer i institusjoner kan roe ned pasienter, og at dette kan være med på å forebygge bruken av tvang. Betydningen av kunst og musikk i terapi er også undervurdert. Internasjonale studier viser at musikkterapi er med på å forbedre helsetilstanden til psykiatriske pasienter. Det som er interessant er at musikk gjør det motsatte av psykofarmaka. Musikk åpner sanser, mens psykofarmaka sløver dem ned. 

Denne boka fikk tårene til  renne, og jeg har ikke klart å slippe den, en uke etter at jeg har lest den. Til trass for et alvorlig og uendelig trist tema, vil jeg anbefale at mange leser den. En viktig bok!

Juritzen
2014
253 sider
Bokmål