Jeg ble veldig fascinert av diktene "Også det uforsonlige finnes", som Anne Helene Guddal kom med sist år, selv om jeg må innrømme at de ikke bare var lett tilgjengelige. Og da jeg så at hun kom med roman i år, ønsket jeg å lese denne. Dette er ingen vanlig roman, da den er satt sammen av korte fragmenter, nærmest små tablåer, og her er det ingen kronologisk fortelling.
Det handler om en ung kvinne og en eldre mann, et kjærlighetsforhold mellom to som lever sammen, men som ikke er sikre på at dette vil vare. De samtaler om det meste, har drømmer om en hage. Men her finner vi likevel en ensomhet og et behov for noe mer. Det er hennes fortelling vi leser. Angst og hennes psykiske ustabilitet fører de fra hverandre, men dette behøver ikke å være definitivt.
I romanen finner vi små tilbakeblikk fra barndom og voksenliv, opplevelser som har satt preg på fortelleren. En bekk hun ser at babyansikt i, minner om en bror som var født før henne. To søstre som går alene langs fjorden, sparker småstein og synger oppdiktede sanger. Morens død. Blodet i en hvit doskål - tanker om ufødt skjebne. Flyulykken, der vrakrester og kroppsdeler ligger spredt i solsikkeåkeren jord og skyer møtes, Tanker om Holocaust,
"Han viser meg et fotogafi av en åker. Punktet der jord og skyer møtes, er et storslått sug i bildet. I høyre hjørne to steinblokker, og på det ene er lite tre synlig, med bladverk som henger mot bakken. På en andre steinblokka står et menneske, i ferd med å falle. Er det fallet vi identifiserer oss med?"
Som sagt ikke en vanlig roman, men mer lyriske, korte tekster. Og som med diktene til Guddal, ble ikke denne romanen bare lett å fordøye. Jeg har lest om igjen mye av den, og opplever at det faktisk gjorde godt. Og jeg må innrømme at jeg etter hvert liker den svært godt. Anne Helene Guddal har så absolutt skaffet seg en egen stil, hun skriver poetisk og godt. Men hun gjør det ikke bare enkelt for leseren. Her må vi som leser bruke tid, og lese mellom linjene hva som skjer. Og det er jo ikke så dumt en gang i blant. Ender opp med at jeg vil anbefale flere å lese boka.
Kolon forlag
2015
97 sider
Bokmål
Ser vi er mange som mener mye det samme om denne boka. Språket er godt, vi må jobbe med boka, lese om igjen, ikke lett tilgjengelig sånn med en gang.. Jeg kommer til å følge Guddal videre med spenning. Hun har noe helt særegent.
SvarSlett