En liten bok med et stort innhold. Jeg har ikke lest noe fra Albania før, så denne ble jeg nysgjerrig på og plukket den med meg fra et bibliotekbesøk for et par dager siden.
På bokas første side står dette:
" Jeg dedikerer denne boken til ordet ydmykelse, som mangler det albanske ordforrådet. En slik mangel kan gi opphav til noen ganske underlige fenomener i et folks tilværelse."Boka består av femten fortellinger som omhandler det albanske folk, og først og fremst jeg-personens historie om oppvekst i diktaturet Albania. Kapitlene er som bilder i en serie, alle med et felles tema.
Hun elsker å lese, og oppdager gjennom bøkene verden rundt seg. Men det er ikke enkelt å tro på drømmene sine, da diktaturet hun lever i er gjennomsyret av hensynsløs inngripen i menneskenes liv, noe som fører til at de blir hindret i å utvikle seg til å bli trygge og lykkelige. Det er store kjønnsforskjeller, Mennene deltar ikke i huslige sysler, men sitter på kafé og ser på kvinnene som de begjærer, men også forakter.
"Det finnes regler som oppstår naturlig i et folks tankegang, som bladene på en plante, så og si. Hos oss hviler disse reglene på en eneste grunntese: En vakker jente er en hore, mens en stygg en - stakkars liten - er det ikke."
Dette er en bok som forteller om hvordan det er å leve under et strengt regime, der folket må lage egne regler for å overleve, og disse reglene stemmer lite med medmenneskelighet og harmoni. Et gammelt visdomsord i Albania sier :"Lev så jeg kan hate deg, dø så jeg kan sørge over deg." Dette er landets hjerteblod. Når en er død kan ingen lenger snakke stygt om en. Døden betyr respekt.
Hun opplever at faren forsvinner, han fengsles av politiske grunner. Familien får ingen opplysninger om hva han er anklaget for. En sikker rettegang eksisterer ikke.
Forfatteren har skrevet en gripende historie om et folk som lever under svært tøffe forhold, men de fleste kjenner ikke til noe annet, og godtar hverdagen slik den er. Det ligger en underliggende kritikk av hvordan det blir sett på seksualitet. Og også over den svært autoritære oppdragelse i skolen, der grusomme avstraffelser råder. Forfatteren bor i Frankrike, hun flyttet fra Albania i 1991. Dette er en slags dagbok over det hun har opplevd når hun voks opp der, og jeg aner en bitterhet i bunnen. Men også kanskje en slags lengsel tilbake til hjemlandet? Ornelia Vorpis skriver enkelt, på en knapp og konsis måte. En spennende og interressant liten bok jeg gjerne anbefaler videre.
Bokvennen forlag
2015
133 sider
Oversatt av Jon Kværne
Bokmål
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar