Dette er ingen enkel og lett bok, ikke en roman, ikke en diktsamling slik vi finner de vanligvis. Denne boka er arrangert som en dikt-suite, der vi finner tematisk nære dikt samlet. Det handler om problemer som oppstår hos de som kommer til et nytt land, med nytt språk, nytt bosted, om alle nyanser som må passe sammen slik at en kan tilpasse seg. Og de ulike personene i familien har ulike meninger om hvordan den nye tilværelsen fungerer. Dette fører til en kamp om identitet og sannhet. Nå er de i Sverige. Familien har flyktet fra Iran.
Boka handler også om synspunkt på det å skrive. Hun som skriver er jegpersonen i samlinga, men det er ikke hennes stemme vi hører. Stemmene tilhører de andre i familien. Moren, faren, broren, mormoren. Her kommer det fram mange mentale protester. Også følelse av ydmykhet. Bakgrunnen fra et krigshjet land, tortur og flukt kommer fram gjennom utsagnene fra dem.
"Broren min sier: Det eneste språket du kan fordømme overgrepet på
er overgriprens språk
og overgriperens språk er et språk oppfunnet for å rettferdiggjøre ovegrepet."
"Moren min sa: Alle familier har sine historier
men skal de fram trengs det noen
med en egen evne til å forvrenge"
Forfatteren påpeker at dette ikke en selvbiografisk bok, men en bok som tenker rundt hva erfaringene av krig, revolusjoner, rasisme, immigrasjon og språk fører til.
Her blir det sagt så mye på en så spesiell måte at jeg bare må anbefale den videre. Tror at en slik framstilling av de vanskene våre nye landsmenn opplever kan gi større forståelse for mange. Og les gjerne både to og tre ganger!
Kolon forlag
2016
78 sider
Oversatt av Tina Åmodt
Bokmål
Lest som eBokBib
Interessant. Skal merke meg denne..
SvarSlett