Ellen Vahr: Gaven

Denne romanen er inspirert av historien om forfatterens tipptippoldemors liv. Hun het Anne Brannfjell, og var en av Norges mest kjente "kloke" koner på 1800-tallet. Hun kom fra en liten husmannsplass, og oppdaget som barn at hun hadde evner som ikke de andre hadde. Hun flyttet til Oslo, der hun etter hvert fikk prøve sin "gave" med å hjelpe barn og voksne. Særlig var hun opptatt av å bruke av det hun fant i naturen, blomster, trær og ugras, som helbredende middel. Hun var svært oppmerksom på andres lidelser, og klarte raskt å stille diagnoser ved å observere pasienten og ved å la pasienten sjøl fortelle om sine plager. Hun var særlig opptatt av hvorfor så mange av barna i byen hadde såkalla svekk. De ble maktesløse og slappe, og etter hvert kunne de ikke klare å gå oppreist. Hun skjønte at det hadde sammenheng med mangel på sol og frusk luft, og hun anbefalte uteliv, bading i sjøen om sommeren og tran med jerndråper i. Dette var lenge før legevitenskapen hadde funnet løsningen på sykdommen rakitt, der en nå vet at D-vitaminer og sollys er viktig for god allmennhelse. Anne møtte mye motgang på livsveien, og hun var lenge alenemor med to små barn. Men med sitt pågangsmot og sterrke vilje, klarte hun å holde livsmotet oppe, og fant stor glede i å kunne hjelpe mange med sin kunnskap om helbredende planter.

Dette er en roman om kjærlighet, glede og håp, men også om svik, krenkelser og sjølgodhet. Den er også en historie om hvordan kloke koner var en viktig del av helseforebyggende arbeid fra gammel tid, før legene ble tilsatt i kommunene. Det handler om kvakksalverloven, som nok var en nødvendighet, da ikke alle "behandlinger" var like bra for den syke.  Men i tillegg er det en historie om hvordan samfunnet var i forhold til bygd og by. Og storgårdene i forhold til husmenn. 

En interessant roman om en del av vår historie.

Aschehoug

2016

392 sider

Lest som eBokBib