Lars Haga Raavand: Vannsikt

Vannsikt er en mellomting mellom sammenhengende dikt og en fortelling. Forordet er destruktivt og lite innbydende. En forbannelse over vannet som utsletter alt. En forbannelse over barn som ble for mye og over kjernefamilien. Frister ikke til å lese, men jeg gjør det likevel. Og blir både fascinert og i tvil om jeg har forstått alt.

Det er en fortelling om et par, de venter barn, noe som er kommet "bakpå" begge. Barna, det er tvillinger, blir født. Vann har som kjent formelen H2O, og de to blir H og H. Bare O mangler.
 "Under bordet søker O seg lenger
inn i skyggen og venter tålmodig
på et hjerte å hamre i."

Men O kommer. De er blitt tre søsken. Men nå skranter forholdet mellom de to voksne. De prøver å holde sammen.men gir opp:

"Det er den kvelden mi blir født. Vinden
kommer i støt etter støt og
hamrer mot ruten, som om den
egentlig vil hente noen. Mi vet
ikke hva mi skal si. Mi stormer ut."

Foreldrene flytter fra hverandre, familien løses opp.

"Mi så opp på pappa. Han flytter
ut. Mi så mamma. Hun ble
gråt. Hun gjorde slutt på 
familiens fire vegger. Vinden stod rett inn i barndommen,
inn i døra som ikke lot seg lukke, inn i pappas ansikt."

Her er mye vann. H og H bader i badekaret, de er seks år. O hopper i havet. Barna seiler med båter ved havkanten. O faller uti, og bestemor redder henne. Vannet har stor betydning, og er på en måte det som binder alt sammen.
Hvem er mi? Mi må holde mi oppe, for hun ser mamma og pappas fall. Mi må holde alt på plass.

"Mi er det som renner
ned gjennom slektstreet
lyser i eikenøtten

mi er pausen

mi er pusten
i kroppene av vann."

Nei, dette er ingen enkel fortelling. Men her så mange vakre vendinger, og jeg kjente at når jeg las mellom linjene i tillegg, forsto jeg litt mer, om enn ikke alt.

Aschehoug
2016
166 sider
Bokmål
Lest som eBokBib