Kazuo Ishiguro: Gå aldri fra meg (Roman, Nobels litteraturpris)

Da Ishiguro fikk Nobelprisen i litteratur, var han et ukjent navn for meg. Jeg bestemte meg for å finne ut litt mer om han, og lånte en tilfeldig bok på biblioteket. Denne ble utgitt i 2005 i England, og er den sjette boka hans.

Det er Kathy som er fortelleren i boka. Hun er nå voksen, og hun ser tilbake på barndom og oppvekst. Hun er omsorgsperson nå, noe hun vet at hun ville bli, før den endelige oppgaven hun er eslet til skal skje. Allerede på de første sidene i boka får jeg mange spørsmål, hva er dette?

Hun vokste opp sammen med Ruth og Tommy, som elever ved Hailsham, en idyllisk kostskole på den engelske landsbygda. Her har de vært siden de var små, men i slutten av tenårene skal de ut for å fullføre en oppgave de er bestemt for. På kostskolen har de hatt det bra, de har lekt sammen som gode venner og er blitt glad i hverandre. De vet at de er spesielle, noe de får bekreftet daglig. Men hva gjør de så spesielle? Det ligger en mørk undertone i beskrivelsen av oppveksten deres.

Allerede tidlig i boka avsløres at barna ikke er "normale" barn. De vet at de aldri kan få barn, og som tenåringer får de lov til å ha seksuell omgang. Når de blir voksne kan de søke om å få leve i et parforhold i en tidsbestemt periode, en utsettelse til det som skal skje. De vet at deres oppgave i verden er å donere organer. Det er mennesker ute i den virkelige verden som er mottakere. Dette lærer de tidlig, og dette godtar de. Gode pedagoger og sterk indoktrinering preger nok Hailsham. Barna vet hva de går til, men en sitter igjen med tanker om hvorfor ingen gjør motstand eller rømmer fra det hele. Det viser hvor lett menneskene blir tafatte og innordner seg etter systemer under sterke ledere og strikte regler. Nifst. 

Kathys historie er fortalt slik at vi får innblikk i det som skjer ut fra hennes subjektive opplevelser. Vi aner hele tiden at noe ikke stemmer. Det blir på en måte skremmende og uhyggelig, også når det bare er hverdagene som beskrives. Rett og slett en dystopisk roman som skremmer. Etter å ha lest og sett The Handmaids tale, som handler om noe helt annet, men har likheter likevel, og etter å ha hørt på debatter i radio om donasjoner, og evt. kjøp og salg av organer, begynner jeg å lure på hvor langt en kan gå for å oppfylle egne ønsker, og hvor langt mennesket kan presse sine etiske genser.

Ikke tvil om at Ishiguro er en spennende forfatter.

Cappelen Damm
2011 
309 sider

Lånt på biblioteket