Fra forlaget: "En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted."
Ikke bare en krim, men en psykologisk thriller, med hentydninger til realistiske hendelser på psykiatriske sykehus. Journalisten Kajsa Coren bor i Losvika på Sunnmøre sammen med Kriposetterforsker Karsten og sønnen Jonas. Karsten er pendler til Oslo, og de planlegger å flytte tilbake dit snart. Men nå har hun oppdaget en kul i brystet, og må igjennom mange undersøkelser som ender i diagnosen kreft. Samtidig får hun beskjed om at jobben i Kanal 4, som hun har permisjon fra, ikke er sikker lenger. Kajsa er urolig, tenker mye på framtida.
Midt oppe i dette får hun en telefon fra en svensktalende mann som ber henne undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, en jente som forsvant i 2002, og aldri ble funnet. Julia-saken kjenner hun til, og nå ønsker den fremmede at hun tar nye intervju for å gå dypere inn i den uoppklarte saka. Broren til Julia, Allan, ble mistenkt, men ble senere sjekket ut. Moren til Julia er den ambisiøse nevrokirurg og psykiater Marianne Winther. Hun har vært i USA og har erfaring fra ny forskning der de holder på med noe som ble kalt DBS, Dyp hjernestimulering, som kunne erstatte lobotomi, som nå var forbudt. Dette kunne brukes på pasienter med Parkinson og deprimerte. Sammen med en annen lege, har Marianne Winther opprette en psykiatrisk avdeling på Sunnmøre, der de fortsetter med utprøvingen av dette kirurgiske inngrepet.
En av pasientene på Dikemark er den virkelige Gunnar Lauritzen, som var på Dikemark fra 1935 til 1993. Han kalte seg sjøl Krøsus. Hvorfor han var på sykehuset var uklart, da han ikke hadde noen diagnose., men han var en mann som ikke klarte å innfinne seg til det hektiske samfunnet, og likte ro og fred. Han var en belest kunstner og eksentriker, som gikk stort sett fritt rundt på sykehusets område. Han hadde en gang møtt Edvard Munch, som ble en stor inspirator for malingen hans. Som jentunge var Julia mye inne på rommet sammen med han med malesakene sine. De to fant tonen. Da han døde var de siste orda hans : "De dreper pasienter her..."
Dette er en svært gripende og realistisk krim, der Teige har trukket inn alvorlige tema fra psykiatrien.
Personen er troverdige, både de gode og de onde. Her får vi innblikk i utviklingen av medisinske forskning når det gjelder psykokirugi, som er i bruk i Norge i dag. Det handler så absolutt om verdighet og etikk, eller mangel på dette. En velskrevet krim fra Trude Teige!
randi, artemisia og tine, og sikkert flere, har skrevet omtale om boka.
Aschehoug
2017
378 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket
Helt enig med deg, dette var bra krim :)
SvarSlett