"Vinduet står på gløtt. En solstråle har krøpet inn og lagt seg utover gulvet. Dagen har allerede begynt, men hvordan skal hun følge etter den? Skal hun starte i dette rommet, eller er det der ute hvor gressklipperen går og legger ut lukt av nyslått gress? Hun ser lukten. Det finnes en grønn lukt. "
"Ligger du her og smiler, Signe? spør en dame i hvite klær. "Jeg klipper plenen". "Har du en plen i sengen, du da?" Et smil som ikke treffer, et menneske som kommer rett på, en dame som trekker dynen vekk og som rynker på nesen. Signe har ikke noe valg lenger. Hun er fratatt myndighet og innflytelse. Ikke noe er forutsigbart. Pleierne skifter, hun kjenner ingen.
Det handler om uberegnelig omsorg. Det handler om hvordan det er å leve uten hukommelse. Bare øyeblikk står igjen. Glimt av tidligere liv. Et liv der hun har hatt omsorg for en mor som har stilt krav og gitt lite tilbake. En mor som ikke fikset livet. Vond lesning om demens. Det er utfordrende å være pleier for disse pasientene, og det handler nok mye om empati. For Signe blir pleieren Lars den som når inn og gir henne noen gode stunder. En ung, empatisk mann som tar nye grep. En mann med "hjerteøye".
En liten og viktig bok for de som arbeider med demente og for de som opplever demens i familien.
Etter å ha vært gjennom problematikken med min farmor, interesserer tema meg. Takk for supert lesetips Åslaug :)
SvarSlett