tirsdag 28. august 2018

Helene Imislund: Spredte døtre (Dikt)

spredte døtre

Spredte døtre er en diktsamling med døden som tema. Tre dikt,  der vi i de to første ser to eldre kvinner som har levd sine liv, og nærmer seg avslutningen. Det tredje er sett ut fra en ung kvinne som har mistet en eldre slektning, en kvinne hun ikke kjente stort til. 

Den eldre kvinnen ligger på sykehuset. Hun har alvorlig kreftdiagnose, og har fått kort tid igjen å leve. Hun reflektere over livet og døden: 

De sier det ikke lenger
er snakk om å overleve
men om hvor lenge
det gjelder alle
men det trekkes en strek
mellom oss uten
og dem med en alderdom

min alderdom er nå
dette er mine
eldre dager



I det andre diktet møter vi en eldre dame som er plassert på hjem. Hun er dement, men vet at hun er i siste fase i livet, på et venteværelse før døden, en lånt seng for en kort periode. Her kommer neste beboer snart. Minner fra barndom dukker også opp:

Ingen har bruk for gamle
ingen har bruk for meg
i enga heller
da den rakk meg til livet
og hele verden ga mening
gjennomstrådråpene
mens mor ropte
ut over gresset
uten å forvente svar
da lå alt foran meg
nå ligger det i meg
inngår i arven
I tredje del  Alltid liljer, får en kvinne beskjed om at en enslig slektning er død. Hun har ingen nær familie, så hun som er nærmest blir budbringeren. I det praktiske arbeidet med avvikling av begravelsen får hun tanker om egen død:

hvilken tidshorisont
vil minnet etter meg selv ha
hva er en tidshorisont
linjen der det nederste
av himmelen møter tiden
jevn over havet
takket over fjellene i vest

Tre triste langdikt, men med godt fotfeste. Jeg syns denne debutanten har klart å sette seg inn i de eldres vanskelige situasjon, der døden nærmer seg. Faktisk er de to første delen av samlingen de to beste, etter min mening. Har litt problemer med å skjønne tittelen og forsidebildet. Hva har jeg oversett her?

Cappelen Damm
2018
108 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

2 kommentarer:

  1. Hva de stankelbeina gjør på forsiden der vet jeg ikke, men spredte døtre er vel hentydning til hun som har kreft i det første diktet. Hun ser disse fødende kvinnene og tenker at det eneste som vokser inne i henne selv er disse kreftcellene som sprer seg, hennes egne dattersvultser som det står i det ene diktet. Vet ikke som det er riktig men sånn jeg tolket det i hvert fall.

    SvarSlett
    Svar
    1. Høres ut som en god forklaring, Beathe.

      Slett