Dette blir en kort omtale om en liten bok, med mye innhold.
Det handler om et kjærlighetsforhold og om forhold til en far. Korte innspill fra hverdagsliv, om kropp, om følelser, om natur og årstider. Her er tette observasjoner av hvordan to mennesker påvirker hverandre, på godt og ondt.
Et par eksempler:
" Avisene har hjørner som har vært våte, så tørket. Solen maser som et ulydig barn. Ingen lager
skiver på kjøkkenbenken, lydene fra huset er der likevel. Han spør: Er du våken allerede. Den bortvendte ryggen for en time siden, så enkel er ensomheten."
"Min far har poser under øynene. Jeg har de samme posene, gråter oftere enn ham. De ligger til den ene halvparten av slekten, den rekken av menneskere som bærer øylandskap i ansiktet."
Jeg ser at det er en godt gjennomarbeidet samling med dikt om nåtid og fortid, savn og ettertanke. Likte mye av det, men fant liksom ikke helt tonen. Dette er første boka til Døskeland, og jeg regner med at vi hører mer fra henne.
Forlaget Oktober
2018
94 sider
Bokmål
Leseekesmplar
"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar