"Dette er en historie om sorg.
Og om kronglete kjærlighet.
Og om psykisk helse.
Og om det mørkeste mørke, og det lyseste lys.
Og om å være pårørende.
Og om et av de 593 selvmordene i Norge i 2017.
Og om å være mødre og døtre.
Men det er også en historie om latter."
Forfatterens mor begår selvmord i 2017. Det siste året var hun svært syk, og selvmordstanker preget henne. Hun ble lagt inn på psykiatrisk avdeling, men behandlingen var svært variabel, til dels sjokkerende svak. Hun blir utskrevet på permisjon, men familien får ikke vite om hvordan situasjonen ligger an, eller om hvor stor tvil det ligger bak permisjonen. Dette på grunn av taushetsplikten, som forfatteren mener ble en snubeltråd for pårørende, som ønsket å hjelpe den syke når hun trengte deres hjelp.
Hun går igjennom morens saker og ønsker å lage et portrett av moren, ikke bare som psykiatrisk pasient, men som mor. Vi leser om barndom med en spesiell og elsket mor, som levde sitt eget liv. I de to årene som er gått etter at moren døde, sliter hun med en "sandstorm av minner", fra barndommen og fra voksen alder. Hun føler seg fysisk syk. Hun må minne seg selv på morens ord: "Pass på så du ikke drukner i gravalvoret!"
Morens side blir belyst gjennom utdrag av morens tekster og brev. Her er mye kjærlighet, her er sorg, og mye mental sykdom.
Dette er en vakker bok om forholdet mellom mor og datter gjennom et liv, et liv som kunne vart mye lengre. Det er også en bok som angriper helsevesenet i forhold til retningslinjene for å forebygge selvmord i psykisk helsevern. Forfatteren mener at hennes mors selvmord var unødvendig. Svikt i behandlingen førte til at tilstanden hennes ble forverret og selmordskrisen forsterket.
Flamme forlag
2019
Lest som eBokBib
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar