Sara Omar: Skyggedanseren

Jeg opplevde å høre Sara Omar fortelle om sin første bok, Dødevaskeren, på Sølvberget, litteraturfestivalen Kapittel,i fjor høst. Det var en sterk opplevelse. Dødevaskeren var en grusom roman, og Skyggedanseren ble ikke noe bedre. 

Dette er realistisk litteratur om isolasjon og familievold på sitt verste. I denne boka følger vi lille Frmesk, som bor hos besteforeldrene Gawahr og Darwesh. Bestemoren steller likene på mishandlede kvinner etter æresdrap, hun er dødevasker. Hun er en sterk og modig kvinne. Bestefaren er en kultivert mann, og han bygger en haman til kvinnene i lansbyen. Et bad der de kan være alene og snakke om sine saker uten ay menn overhører. Begge besteforeldrene representerer varme og kjærlighet, og ønsker alt det beste for lille Frmesk.

 Bestefaren sender henne, i god tro, på koranskole, der onkelen Muhammad er imam. Men han og flere menn utnytter den vesle jenta på det groveste. Hun blir sky og slutter å snakke og å spise. Bare via tegninger , som er dystre og rå, klarer hun å uttrykke seg.  Besteforeldrene skjønner at hun må bort, og hjelper til slutt Frmesk, moren og søsknene hennes, med å flykte til Danmark. Men sjøl om foreldrene er skilt er faren kommet etter til Danmark, og er alltid tilstede for å undergrave alt moren og Frmesk står for. Brutalitet og vold preger hverdagen.

Frmesk begynner å skrive dikt. Hun ønsker å studere, og går uten tørkle i stille protest mot den mannsdominerte famliesituasjonen. Hun blir gift med en mann som tilsynelatende har beundret hennes dikt og litterære evner, men det viser seg at tilværelsen blir en helt annen enn forventet, og hun lever i et helvete uten noen å henvende seg til.

Sara Omar skriver med egne opplevelser som bakgrunn, og står sterkt i kampen for muslimske kvinners frigjøring. Hun legger ikke noe imellom når hun beskriver den religiøse ekstremismen, mannssjåvinismen og undertrykkelsen som foregår i det kurdiske miljøet. Hun har sagt "at den undertrykkende delen av islam er et fengsel av tro, et tempel bygd på hat og frykt." Handlingen foregår på 1990-tallet i Kurdistan, senere i Danmark og TYskland på 2000-tallet. 

Dette er ikke noen god bok å lese, og jeg må innrømme at både tårer og sinne kommer fram underveis. Det forundrer meg at mødre kan være så kalde mot sine døtre, noe jeg syns skinner igjennom i mye litteratur om oppvekst i islamske kulturer. Men med en bakgrunn av mannsdominas i generasjoner, er det vel ikke så unormalt. 

Aschehoug
2020
435 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Lest på BookBites