Shahrnush Parsipur: Kvinner uten menn (Roman) Bokhyllelesing mars 2021.

 

I Heddas utfordring i mars skal vi lese en bok av en forfatter vi ikke har lest noe av tidligere. Jeg har valgt Kvinner uten menn av de iranske forfatteren Sharnush Parsipur. 

"Fem kvinner møtes i en hage utenfor Teheran. Langt fra samfunnet og familiens bånd finner de en ny start. Men hva har en rik enke, en ung prostituert, to jomfruer og en skolelærer, som gjerne vil være et tre, egentlig til felles? I Kvinner uten menn skildrer Shahrnush Parsipur fem kvinner i et samfunn dominert av menn - deres liv, deres drømmer og deres håp - og forteller underveis en poetisk og magisk historie om kjærlighet, undertrykkelse og frihet i 1950-årenes Iran."

Dette er en merkelig roman å lese. Fjernt fra vestlig litteratur, vil jeg si. Romanen starter realistisk, der vi møter Mahdokht, en kvinne som har sluttet i arbeidet sitt, da en kollega gjør tilnærmelser til henne. Hun blir vitne til en voldtekt, og bestemmer seg for å bli et tre. Hun planter seg selv ved elva. Her kommer magien inn, og den preger etter hvert flere deler i fortellingen om kvinnene. Her finner vi mange historier med underliggende budskap.

Den andre kvinnen, den noe eldre Farrokhlaqa, kommer til et hus med en paradisisk hage hun ønsker å eie, og oppdager at i hagen står et vakkert tre, en kvinne. Hun har levd i ekteskap med en mann som ønsker en yngre kvinne når hun begynner å nærme seg overgangsalderen. Ved et uhell har hun drept ham. Hun kjøper huset for å etablere et senter for kultur, et litteraturhus, der. 

Når to kvinner, som er blitt brutalt voldtatt, dukker opp, får de komme inn i huset. Det viser seg å være Munes og Faezh, hennes venninne.

 Munes har ikke kunnskaper om at jomfruhinnen skjuler et hull, og har tidligere begått selvmord i sjokk og skam. Men hun våkner til live igjen, og blir senere drept av sin bror da hun har lest om seksuell frigjøring. Et æresdrap. Venninnen Faezh er forelsket i broren til Munes. 

Den siste kvinnen er Zarrinkolah, en tidligere prostituert.  Disse kvinnene samles i huset med den vakre hagen, i et fellesskap.

Vi er i et land i opprør. Det etablerte samfunnet styres av menn. Kvinner skal holde seg inne, de skal tilfredsstille sin mann, de skal ikke vise eget begjær eller ønske å være selvstendige. De skal bruke heldekkende chador når de går ut. Vi leser om tabubelagte hendelser, om kravet om hel jomfruhinne , underkastelse og overtro, hevn og vold. 

Språket i romanen gjør den vanskelig å lese, syns jeg. Men det er mest den unaturlige og gjentakende bruken av språket som gjør den fremmed og utfordrende.

Forfatteren har skrevet denne boka over tid, delvis som noveller. Den kom ut i 1989, men ble ikke oversatt til norsk før i 2020. Boka har vakt oppsikt , og ble filmatisert i 2009. (Denne filmen fikk jeg lyst til å se!) En interessant og spesiell roman, som både er humoristisk og brutal. Til tider gjør den meg både arg og irritabel, men kanskje mest fordi jeg ikke kjenner den iranske kulturen godt nok til å uttale meg.

Parsipur har flere ganger sittet i fengsel på grunn av sitt forfatterskap.


Heinesen forlag
2020
Oversatt av Nina Zandjani
174 sider + etterord

Lånt på biblioteket