Geir Jacobsen: Lyst mørke (Roman)

 Fra forlaget:"Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv." Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre. Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet."

Det starter med Du, jeg og døden. Første kapittel forteller om farens død. En tolvåring sitter ved farens dødsleie. Faren er bare 34 år. "Men du kommer til å sove hele tiden, klaget jeg. - Vi andre må være litt våkne også. Jeg er redd for at det kommer til å gjøre fryktelig vondt å være våken når du er borte. - Ja, sa pappa. - Det kommer nok til å gjøre fryktelig vondt, sikkert en lang stund også. Men jeg er sikker på at tiden etter hvert vil trylle meg om til et godt minne, en varm tanke som du kan ta frem hvis du behøver at vi er fire igjen."

Det er nettopp trylling det handler om. Faren var en eventyrer, en tryllemaker, en som alltid hadde gode historier på lur. En som lot fantasien vandre til de ble fantastiske opplevelser, over alt i verden, i nåtid og fortid. Det er disse minnene bokas jeg-person trekker fram når savnet etter faren blir for stort. Vi følger den lille familien, fortelleren, søsteren Siri og moren gjennom tida etter at faren er borte.  Moren har alltid vært den stabile krafta i familien, med sin trygge nærhet. Hun elsker farens fantasier og løgner, men har aldri klart å si noe usant sjøl. Savnet er der hele tiden, men inn i mellom opplever vi store gledesstunder, der minner om faren gjør dagene fine igjen. Her er musikk, som oppstår når farens kassettsamling tas fram. Musikk fra 1980-tallet, med alle de kjente artistene vi husker fra den tida. Minner fra utenlandsturer, fra Danmark til Hellas, der faren alltid er verdensmester. Nå er det  fotball-VM i Mexico, og Maradona er favoritten. Mamma har kjøpt Maradonaskjorte.  Men pappas stol er tom.

"Da jeg la meg den kvelden, beholdt jeg Diego på. Jeg forvandlet trøya til nattskjorte - det var bare å knipse. Jeg la hodet på puta, lukket øynenen og lukket opp reprisen. Plutselig var det jeg som løftet pokalen. Etterpå satt jeg på pappas skuldre og tok imot hyllesten. Jeg så inn i ansiktet hans. Han var blitt en gammel mann. Håret hans var grått. Øynene blassfarget og disige, som frostet glass. Bak øyelokkene mine passerte livet vårt avsted som et eneste langt eventyr. Vi holdt på pokalen og løy oss videre inn i den blanke natten. Akkurat nå kunne ingen ta fra oss noe som helst."

Vennskapet med kameratene Even og Børge betyr mye, og er så vakkert beskrevet i boka. I det hele tatt er det en varm, vakker og fin fortelling. Jeg kjenner at den sitter sterkt i meg når siste side er lest. Boka Forfatteren har et flytende og godt språk, som gjør boka lett å lese. Skal jeg lete etter noe negativt, måtte det ene være at tolvåringer flest ikke ville uttrykke seg så modent og sjølransakende som bokas jeg-peron gjør. Men det blir en bagatell i en ellers god bok. En debutroman jeg så absolutt vil anbefale.

Jeg var tilstede på forfatterens boklansering på Biblioteket i Trondheim i går kveld. Et interessant møte med debutanten, som lover at det blir flere bøker!

Publica

2021

300 sider

Fra forfatteren