"En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød. Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden - lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer. Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen. Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret. Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre - hvis man regner med den døde faren."
Dette ble virkelig en bok jeg gledet meg over å lese. Det handler om vanlige mennesker, som ikke er helt vanlige likevel. Vilma er midt i trettiårene, jobber som pianolærer på kulturskolen, har venninnen og kollegaen Sølvi, men er ensom. Hun bor i huset etter grandtanten, der de to bodde etter at moren døde da Vilma var fire år. Hun har aldri visst om noen far. Men nå dukker det plutselig opp en bunke brev etter en far, som var musiker, og som plutselig døde på et fly på vei til Oslo. Det er advent, og hun leser et brev hver dag, som en kalender.
Plutselig en dag kommer en liten pianoelev inn hjemme hos henne, noe som er mot normalt. Han er en begavet liten pianist. Den lille gutten får fram ukjente følelser i henne.
I forbindelse med begravelsen av faren, møter hun obduksjontekniker Robert. En sympatisk mann som har en lidelse, Tourettes koprolali. Han bruker skjellsord og bannskap på uriktige steder. Vilma kjenner seg både flau og utilpass når han kommer med tiradene sine.
Også en annen mann blir plutselig en del av livet hennes, i forbindelse med farens død. Presten Ivar. Han er en vakker mann som ligner Jesus, syns Vilma. Han ymter frampå om et ekteskapelig problem, og det verste, han holder på miste troen.
Vilma oppdager at livet hennes får innhold etter hvert som hun leser farens brev, og hun får innblikk i en verden hun ikke har fått innblikk i. Ingenting er som hun har hørt fra grandtante Ruth i oppveksten.
I løpet av boka vises til musikkstykker, da både foreldrene og Vilma er musikere. Som vanlig i slike bøker tar jeg fram musikken og lytter mens jeg leser. Det gjorde jeg også denne gangen. Men først på siste side oppdaget jeg at det henvises direkte til Spotfyliste over musikken i boka. Så hvis du også liker å ha musikk i bakgrunnen når du leser, slå opp på siste side i boka og få lista der!
En koselig, vemodig, humørfylt juleroman som jeg anbefaler.
Aschehoug
2021
444 sider
Lånt på biblioteket
Jeg leste denne i fjor og likte den også veldig godt, en skikkelig koselig bok. Noen ganger trenger man det. Musikk i bakgrunnen har jeg aldri prøvd, det høres fint ut.
SvarSlettHa en fin kveld:)
Dette var juleromanen min i fjor, og selv om jeg ikke prioriterer denne typen bøker, så likte jeg denne veldig godt.
SvarSlettNyt onsdagen Åslaug!