Jeg har lest flere bøker av den islands-norske forfatteren, og har hatt noe ulike meninger om disse. Den første jeg las var Brevet til Helga, som var fantastisk bra. Denne siste boka er fra vår tid, og handler om en man, bokas hovedperson, som besøker sin deprimerte venn på det psykiatriske sykehuset. De finner tonen etter flere års avbrudd, men en iherdig sykepleier forstyrrer dem stadig. Hun liker ikke at den syke mannen får besøk, og jeg-personen får etter hvert forbud om å komme tilbake. Men han gir seg ikke, da møtene med den deprimerte vennen får han til å åpne opp for egne mørke tanker og handlinger.
Han bestemmer seg for å rømme med vennen. Men den autoritære sykepleieren, som har som mål å få de begge tilbake til sykehuset, henger seg på. Det blir en vanvittig kjøring langs kysten på Island, der de møter merkelige mennesker og utfører enda merkeligere handlinger. Drømmer og fantasier følger også de som er på flukt. Og den arrige sykepleieren som følger etter, blir ikke behandlet med nåde. Og da de til slutt havner på Kolbeinsøy, som egentlig ikke eksiterer som øy lenger, den er bare et par skjær, har de to vennene forlatt sivilisasjonen for godt.
En merkelig historie, som både fenger og er spennende, men også så rar at jeg var på nippet til å hoppe av. Det er noe med bøkene til Birgisson som gjør meg litt schizofren. (Denne gangen kanskje berettiget, da de to rømlingene ikke er helt god, noen av dem.)
Vigmostad/Bjørke
2021
200 sider
Lånt på biblioteket
Dette er vel en sånn bok som vi må tygge litt på. Jeg likte den, men undret meg over litt av hvert mens jeg leste, en snål liten bok. Kjekt å lese omtalen din og få en god påminner :)
SvarSlett