Michel Rostain: Sønnen

"Sønnen" er en selvbiografisk roman skrevet av en fransk musiker og operaregissør, Michel Rostain. Sønnen på 21 år døde av smittsom hjernehinnebetennelse i 2003, og det er denne tragiske hendelsen boka handler om.
Lion var en vanlig ung mann, godt i gang med planlegging av framtida, med ungdommens utforskningstrang i forhold til alkohol og dop, med kjæreste og med et godt forhold til foreldrene.
 Michel Rostain begynner etter sønnens død å tenke over om det kunne vært noe han kunne gjort for å forhindre sønnens død. Han leter i sønnens papirer, studerer fotografier, gjenopplever hendelser.

Et sterkt virkemiddel i boka er at fortelleren er sønnen, Lion. Vi ser farens grublerier og sorg fra sidelinja, gjennom Lions øyne. Boka innleder med følgende sitat:

"Pappa erfarer nye ting. For eksempel går det ikke en dag uten at han gråter i fem minutter, i tre ganger ti minutter, i tre ganger ti minutter eller i en hel time. Det er nytt. Tårene stopper igjen, rennner igjen, og sånn holde det på. Gråt i utallige varianter, men aldri en dag uten." 

Vi følger foreldrene gjennom sorgfasen, hvordan de må ta avgjørelser om begravelse og seremonier, og tiden etterpå.

Dette er en gripende bok om et tema som det ikke er så lett å forholde seg til. Heldigvis har flere i de senere år skrevet bøker om det å miste barn, noe som kan være til hjelp for de som opplever noe så tragisk. Michel Rostain har gjort det på en spesiell måte, da han via sønnen Lion også kan oppleve humor og glede. Men først og fremst er det en kjærlighetsfylt og hjerteskjærende bok om sorgen etter å ha mistet et barn. Godt skrevet, lavmælt og nyansert. Rostain sier selv "Det er mulig å leve med det". En trøst kanskje, om enn en fattig trøst.