mandag 5. august 2013

Elif Shafak: Ære

Ære - Elif Shafak Bente Klinge

Jeg ble tipset om denne boken av Englepappa, (Mørkerommet), en blogger som skriver vakre og flotte dikt hver dag. Jeg dro rett på biblioteket, og da jeg var på hytta sist uke var dette en av de bøkene jeg ble opptatt av. Forfatteren har tidligere skrevet boken "Bastarden fra Istanbul". Den har jeg ikke lest, enda, men etter å ha lest Ære kommer jeg nok til å lese den en dag.

Ære er en gripende historie om en tyrkiske familie.  Tvillingene Pembe og Jamila, også kalt Rosa og Vakker, blir født i en kurdisk landsby ved Eufrat. Som voksne forlater Pembe Tyrkia sammen med sin ektemann Adem Toprak og bosetter seg i London. De tre barna deres blir skviset mellom fortida i Tyrkia, kulturen og religionen der, og det moderne London. Iskender, den eldste, er morens juvel og "sultan", hun forguder ham. Esma er en ung jente som opplever kjærlighetssorg, er opptatt av venner og skole, men er lojal mot familiens skikker og hverdagsliv. Den yngste sønnen Yunus, er nysgjerrig på livet, og blir dradd inn i et hippiemiljø i en okkupert leiegård i byen.
Jamila blir boende i fjellene nær Eufrat, og livnærer seg av å hjelpe syke mennesker, da hun er blitt ekspert på livgivende planter og vekster.  Hun blir også kalt Kiz Ebe, Jomfrujordmoren, da hun hjelper kvinnene i den kurdiske regionen. De to søstrene skriver til hverandre, fra sine to ulike miljøer.

Livet i London blir ikke enkelt for noen i familien. Pembes ektemann Adem, blir mer og mer borte fra familien, og han innleder et forhold til Roxana, en ung kvinne som arbeider i en spillebule. Etter en tid møter Pembe den irske kokken Elias, og de to får følelser for hverandre. Men Pembe er tilbakeholdende og kan ikke vise hva hun føler. Uten at jeg skal røpe for mye av handlingen, kan ikke dette passere uten at noen oppdager det, og da kommer begrepet Ære inn. Ære er mer enn et ord, du kan kalle en sønn Ære, men ikke en datter. Menn har Ære. Kvinner har ikke Ære, de har Skam. Dette er temaet i boka. Iskender er morens yndling, noe han vet. Han elsker sin mor, men må, da faren er ute av bildet, som eldste ansvarlige i familien, likevel myrde henne når hun ser på en mann, Elias.

Boken er bygd opp slik at vi får tilbakeblikk på familiens historie, fra den tyrkiske tiden og til nåtiden i London. Iskender skriver sine brev fra fengselet, og gjennom disse får vi også godt inntrykk av hvordan det er å være mellom barken og veden i to kulturer.

Dette er en trist men vakker roman, gripende om to religioner og to kulturer.  Det er en viktig bok, for forfatteren når fram til oss alle, og gir på en måte et lite håp om at det kan skje endringer i de gamle, forkvaklede tradisjonene som preger en del mennesker.
Jeg var på en guidet tur i Kappadokia i Tyrkia i februar, og vår guide, en dyktig tyrkisk mann, gift med en norsk kvinne, fortalte mye om det som skjer i Tyrkia i dag. Han hadde hatt store forhåpninger om fortsatt framskritt i landet, men var noe i tvil om hva som kom til å skje med nye ledere. Det som skjer der i disse dager viser at det langt mellom de to ulike kulturene enda, og håpet om utjevning og bedring er ikke særlig lyst.

En utrolig god bok som jeg anbefaler på det sterkeste!

Aschehoug
2011
395 sider

 

3 kommentarer:

  1. Kjempefin omtale. Dette er en bok jeg godt kunne tenke meg å lese :)

    SvarSlett
  2. Det du skriv om dikta mine (tusen takk!), veg opp for at du kallar meg mørkemann... Utanom det syns eg du skildrar boka godt her. Eg er veldig glad i Elif Shafak sin måte å fortelje historier på - gled deg til 'Bastarden fra Istanbul'!

    SvarSlett
    Svar
    1. Sorry - englepappa er mykje betre! Og mørkerommet er noko anna enn mørkemannen!

      Slett