Handlingen i romanen er lagt til et lite bygdesamfunn på slutten av 60-tallet.
Anne Lise, bokas hovedperson, har bodd i London, og kommer hjem med et mørkhudet barn.  Det er ingen barnefar tilstede. Dette blir en sensasjon og et sjokk for den lille bygda.  Her møter vi mange spesielle folk, Margot, som alltid er sur og grinete, sønnen hennes, som er godt voksen og blir ovebeskyttet, Annlaug som bor hos bror og svigerinne etter en trist aborthistorie. Mennesker med ulike skjebner bak seg, i et samfunn der åpenhet er fremmed. Det handler om barn, både tapte og fortapte, barn som reiser hjemmefra, barn som burde ha reist. Alt beskrevet på en måte som gjør det litt uhyggelig, sjøl om dette egentlig ikke er en kriminalroman.

Uansett, det er en roman som du ikke så lett legger fra deg. Den fascinerer deg, og du veksler mellom å bli grepet av det mørke i miljøet rundt Anne Lise, og det humoristiske, som også er der. Og Solfrid Sivertsen har klart å lage karakterer med sterke særpreg. Det finnes nok slike mennesker i alle samfunn og samfunnslag, men de utmerker seg ekstra i et lite bygdemiljø, der alle kjenner alle.

Solfrid Sivertsen er for meg en ukjent forfatter, men hun har tidligere skrevet flere novellesamlinger, barnebøker og et par romaner. Dette er en bok jeg gjerne anbefaler!