Endelig har jeg fått lånt denne siste boka i trilogien om Tarjei, Kristian og Trygves triste skjebner. Jeg falt helt for de to første bøkene til Helga Flatland, og hun ble dermed en av mine norske favoritter. Så over til boka: Det er nå fem år siden tre unge gutter døde i oppdra i Afghanistan, noe som har preget et lite bygdesamfunn på flere måter. Nå ser vi mye av hva som skjedde, før de dro og hvorfor de dro, gjennom legen Ragnhilds øyne. Og hun har møtt de pårørende etterpå, og observerer hvor ulikt de har reagert på det store tapet og veien videre. Det er særlig historien til Hallvard og Karins vi følger. De to er foreldrene til Tarjei. De sørger på hver sin kant, hun med vin i kaffekoppen, apatisk på kjøkkenet, han innelåst i fjøset, der alt forfaller. Er det mulig å komme seg ut av dette? Ragnhild har knyttet seg sterkt til Karin, og etter hvert som Karin klarer å rive seg ut av apatien, mister Ragnhild noe av sin livsoppgave.
Som vanlig skriver Helga Flatland svært godt. Og bokens tema om sorg, tilknytning og oppbrudd belyser hun på en svært innsiktsfull måte. Jeg lar meg imponere over hennes gode psykologiske evner, og hvordan hun klarer å uttrykke dette i bøkene sine.
At hun skriver både på nynorsk og bokmål, alt etter hvilke personer som uttrykker seg, gjør ikke bøkene hennes mindre spennende. Jeg legger meg enda en gang flat i nesegrus beundring, og vil ha flere bøker fra Helga Flatland.
Aschehoug
2013
219 sider
Flott omtale! Stiller meg helt bak dine ovarsjoner. (heter det ikke det?) Fantastisk at et så ungt menneske kan skrive disse bøkene, som er intet mindre enn nydelige :)
SvarSlett