Linda Bostrøm Knausgård: Helioskatastrofen

«Jeg fødes av en far. Jeg kløyver hodet hans. I et øyeblikk like langt som livet selv står vi rett overfor hverandre og ser hverandre inn i øynene. Du er faren min, sier jeg til ham med øynene. Faren min. Det er faren min som står foran meg i blodet på gulvet.»

Dette er innledningen i "Helioskatastrofen".  Dette hørtes både eventyrlig og mystisk ut, så jeg gledet/gruet meg til å lese boka. Jeg har tidligere lest novellesamlingen "Grand Mal" av Linda Bostrøm Knausgard, og den var en svært god og gripende samling fortellinger. Klar tale om det å leve med psykiske vansker, overbevisende om det onde men også vakkert.

Hun som blir født på denne måten, som i et gresk mytologis eventyr, er Anna. Det blir sagt at faren ikke har noe barn, han har diagnosen schizofren og blir tatt med til et mentalsykehus. Hun blir plassert hos en fosterfamilie som bor på landet. Her har hun det bra, men får likevel problemer med å tilpasse seg i den sammensatte og religiøse familien. Hun skriver brev til sin mystiske far, og hun får brev tilbake fra institusjonen der han lever. Da hun blir tatt med på gudstjeneste med tungetale, vekker hun oppsikt ved sine fantastiske ordflommer, inntil hun avsløres å ha snakket gresk.

Boka er delt i to deler, der den andre delen begynner med at Anna blir tvangsinnlagt på mentalsykehus etter et mentalt sammenbrudd, som ble uløst etter tungetaleseansen.. Skildringene av Annas hallusinasjoner, selvskading og flukten fra virkeligheten er sterk og realistisk. Hun dopes ned, møtes med liten forståelse og samtalene med psykolog når aldri fram. Men den dagen pleieren forteller at hans far er død skjer noe med Anna.

"Det er ikke mye man kan gjøre med lyset og mørket. Det finnes der og tar den plass det får seg tildelt. Man kan styre over lyset og mørket. Var det ikke underlig at døden til Artans far spredde lys over meg? Burde det ikke være motsatt?"

"Vil ikke. Ikke dette. Aldri mer. Jeg la meg i fosterstilling og vugget meg selv for å holde tankene borte. Hva skulle jeg gjøre? Det var om å gjøre å få dagen til å bli natt. Å slukne var det eneste jeg så fram imot. Søvnen var en befrielse. Av en eller annen grunn var drømmene mine lyse." 

Linda Bostrøm Knausgård skriver om et tungt og vanskelig tema. Det er kjent at hun lider en bipolar lidelse, og med denne innsikten i og erfaringen fra psykisk lidelse, blir det hun skriver ekstra sterkt og virkelignært.. Det ville være umulig å skrive så innlevende og intenst uten denne erfaringen, mener jeg. Men trass i dette er boka lett å lese, og den depressive historien blir ikke bare tung, men også på mange måter vakker. Det er noe jeg kjenner igjen fra Grand Mal, en måte å skrive på som gjør at du blir med både på ned og oppturene.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål når boka er lest. Hva var dette? Hvor er barndommen til Anna, hvorfor snakker den lille jenta gresk, hvor kommer hun fra? Jeg tenker rasjonelt og stiller spørsmål. Kanskje jeg ikke skal det. Psykiske lidelser kan ikke forklares rasjonelt. Uansett var dette en stor liten bok for meg. Det er bare et par uker siden jeg las Sylvia Plath, og jeg sitter igjen med noen av de samme sterke, triste, hjelpeløse, tomme og avmektige følelsene inne i meg som etter hennes bok. Jeg får lyst til å gråte. Det er ikke alltid lett å være menneske.


Forlaget Oktober
2014
127 sider
Oversatt av Monica Aasprong