Sylvia Avallone: Stål. Italiensk realisme.

Italienske Silvia Avallone er født i 1984. Stål er hennes debutroman, og den vakte oppsikt da den kom.  Dette er ikke en typisk Italiaroman, slik vi vanligvis kjenner dem. Dette er italiensk nåtidsrealisme. Hardt og nådeløst.

Byen Piombino er en havneby med tett industri, først og fremst det nesten nedlagte stålverket, hvor de fleste av byens menn arbeider. Her ligger falleferdige leiligheter i blokker, og ungene er mer eller mindre overlatt til seg sjøl i gater og parker. Ungdommene bruker kokain, og lever på drømmer om en bedre tilværelse.

Vennene Anna og Francesca vokser opp her, og vi møter dem som trettenåringer. Mannfolk kikker på dem, noe de to utnytter og leker utfordrende med.  Fedrene passer på dem med falkeblikk, og i verste fall gir de døtrene juling om de tar seg for godt ut. Mødrene har ingenting de skal å si, kvinner er stort sett bare sex-objekter og hushjelper.

Ikke akkurat en oppløftende roman å lese, men en verdifull roman skrevet av en ung jente som ser virkeligheten rundt seg. Romanen er godt skrevet, og skiftet mellom den rå hverdagen og de finere møtene mellom venninnene, deres drømmer og fantasier, fungerer godt. Hverdagen er støvete, luktende og skitten. Stålverket var tidligere en stor arbeidsplass, de få som nå har arbeid der er desillusjonerte og kuete menn. Et fraflyttingsland, der forurensing og søppel preger miljøet. En roman som beskriver det mannsjåvinistiske Italia, et Italia jeg ikke har lyst til å kjenne, men som er en realitet.  Jeg mister noe av mine drømmers Italia etter denne romanen. En roman vi BØR og MÅ lese. Sylvia Avallone beskriver et klassesamfunn så sterkt og godt at en får frysninger. Får lyst til å sammenligne hennes roman med bøkene til Sofi Oksanen.

 

Aschehoug
2013
367 sider
Oversatt av Astrid Nordang