Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz

Dette er en antikrigsroman, aktuell som bare det! Og som trønder, ofte reist forbi Fættenfjorden, kjenner jeg godt til historia om Tirpitz. Det var derfor med stor interesse jeg åpnet denne boka, som ble lest i en jafs. Ingrid Storholmen har klart å sette seg inn i tanker og handlinger til de unge marinegastene om bord på skipet med stor innlevelse. Så godt gjort at en må tro på dem.

 

Boka er bygd opp av tre hoveddeler. De to første handler om livet om bord i Tirpitz, mens båten lå i norsk farvann. Dette var en periode fra januar 1942 til skipet ble bombet i november 1944. Tirpitz ble sjøsatt i 1939, med Hitler tilstede. Båten var 250 m lang, og hadde et mannskap på 2500 mann. Churchill sa tidlig disse orda: " Hele den sjømilitære verdenssituasjonen ville bli forandret dersom Tirpitz ble satt ut av spill".

 

 Den tredje delen av boka handler om tida etter at Tirpitz er satt ut av spill. Tyskerene gjorde alt de kunne for å slippe unna de alliertes bomber, men måte til slutt gi tapt ved Tromsø, da RAF klarte å senke båten. 806 overlevde, og det er disse stemmene vi hører i tidsperioden fram til 1990.

 

Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.

"Skriver du brev til kjæresten første kvelden! Dere har ikke vært sammen lenge, skjønner jeg". 

"Jeg hører stemmen til han nye hviske Fadervår, om og om igjen, rabler det totalt her nå, eller? 

"Krigen er trist og tung 

for oss gater på åpent hav

for hele tiden seiler vi

over vår egen grav"

 

"Hold kjeft"

Og noen sitater fra tida etter krigen, der det tyske folket sliter med anger og skam etter en tid med manipulasjoner og uopprettelige sår: 

"Hva er det verste? - At jeg var en del av et system som syntes det var greit å bruke millioner av mennesker for å oppnå et mål." 

"Kommer vi alltid til å dvele ved dette?"

"Mor, nå kan du slippe å late som om du må elske meg. Jeg vet hva som skjedde. Frau Weber fortalte meg om voldtekten for en stund siden. Blandingen av offeret og overgriperen i meg kan bare selvmordet løse opp." 

 

"- Anger er en tilstand. Et sted å være. Før tilgivelsen, kanskje, om jeg noen gang kommer dit at jeg kan tilgi meg selv." 

 
Dette er en sterk beretning fra krigen, sett fra de unge guttenes og deres familiers side. Her er det ikke den uniformkledde soldaten vi møter, men mennesket bak. Det er det som gjør denne boka så bra.  Ingrid Storholmen har gitt oss et innblikk i en stygg historie, gjort på en vakker måte. Poetisk og velskrevet, en bok du bare MÅ lese!
Takk til forlaget for lesereksemplaret.
 
Andre har skrevet om boka, mer utfyllende enn jeg har gjort. Les derfor også omtalene fra Randi og Anita:

 reading-randi.
artemisiasverden

Aschehoug
2014
234 sider