Karin Fossum: Helvetesilden

Som stor beundrer av Karin Fossums bøker, har jeg gledet meg lenge til denne. Fossum skriver ikke bare krim, men i bøkene hennes finner vi så mye psykologi og kunnskaper om mennesker fra ulike miljø. I denne romanen er handlingen lagt til et hverdagsmiljø med mennesker som lever i en heller grå hverdag. Hovedpersonene er mer eller mindre sosialt mistilpasset, og nettopp disse menneskene føler jeg at Karin Fossum klarer å skrive om med empati og innsikt.

Her er to parallelle historier, begge med en mor og en sønn. Mass, egentlig Thomasine, lever som alenemor, med sin sterkt overvektige sønn Eddie. Han er voksen, men har ikke klart å forlate moren og hjemmet. Det har aldri vært stilt noen diagnose på han. Han bruker dagene på kryssord, kanelgifler og internett.
Bonnie lever også som alenemor med sin sønn Simon. Hun sliter i jobben som hjemmehjelp, og økonomien er heller dårlig. Hun har alltid dårlig samvittighet overfor sønnen, som motvillig må i barnehagen hver dag. Hun er opptatt av å gjøre det beste for de hun arbeider hos, både gamle mennesker men også noen yngre med handicap. Omsorgsevnen hennes er nydelig beskrevet i romanen, og en blir glad i Bonnie.
.
En dag kommer Konrad Sejer til et åsted – en gammel campingvogn med en voksen kvinne og et lite barn – brutalt drept. I utgangspunktet er det ingen spor etter gjerningsmannen, men Sejer setter som vanlig alt inn for å finne morderen. Den helstøpte politimannen og hunden hans har liten plass i denne romanen, men tilstedeværelsen er akkurart passende for å gjøre krimnalromanen komplet. 

Karin Fossum har ikke skrevet en ulidelig spennende krim, men en sterk og hjerteskjærende roman, der vi aner sammenhengen tidlig i boka, uten at vi skjønner hvorfor. Dette kommer som en overraskelse helt til slutt. Det er dette jeg like med bøkene hennes.

Cappelen Damm
2014
246 sider