Hanne Ørstavik: På terrassen i mørket

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i og sammen med de siste to årene. Men han har hele tiden hatt andre kvinner, kvinner han har sendt meldinger til og sagt at han elsker dem. Han sier aldri at han elsker henne. Paula kjenner at hun mister seg sjøl, og bryter med Jostein. Hun bestemmer seg for å reise bort, og drar til Spania og bosetter seg i en gjesteforeleser bolig i Malaga.  Her vil hun tenke over livet sitt, men også gjøre noe helt annet. Hun blir eskorte-pike, som et ledd i en sosialantropologisk undersøkelse. Men da forholdet med Jostein var uten begjær og seksualitet vil hun nå gjennom de tilfeldige mennene hun møter erfare at mannens begjær retter seg mot hennes kropp. På terrassen i mørket får hun tid til å tenke over hvorfor forholdet til Jostein mislyktes. Og gjennom drømmene sine gjenopplever hun livet, fra hun var lita jente i Finnmark fram til voksen kvinne. I barndommen var det hull i mørket om natta, minner om noe hun ikke ønsker å huske. Minner om pappa og Jostein blander seg, hun kjenner at hun må skjule sårbarheten sin i begge forholda.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå tilbake, støtt, ha styring og oversikt. og ta av."

I samme hus bor Vera, en indiansk biolog og sjaman fra Equador. Hun tar Paula med på en reise i livet hennes, ut fra drømmene hun har om natta. Vera reiser for Paula. Hun skal finne ut om hun finner hele sjelen hennes eller om noe er tapt.  I prosessen finner Paula tilbake til den lille, redde jenta hun engang var, den jenta som kommer fram når hun om natta ligger våken og redd og venter på Jostein.  Har denne lille jenta gått der og grått hele tiden i forholdet til Jostein?

Vera hjelper henne, via magi og bruk av dyrefigurer. til å tenke igjennom livet sitt. Paula vil gjerne forstå. Men hun vet ikke lenger om det er nødvendig å forstå alt for å få til forandring.


Dette er ingen enkel roman å lese. Ørstavik bruker mye psykologi og språklige bilder. Og det kan til tider være vanskelig å følge alle trådene i veven. Men jeg liker hennes måte å skrive på, det er både særegent og omstendig .  Dette er en naken og ærlig roman om et vanskelig tema som mange har vært innom, og like mange ikke har funnet ut av; tap av kjærlighet og den tomme sorgen etterpå.

Forlaget oktober
2014
221 sider