Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes

Dette er forfatterens debutbok. Anne Helene Guddal er fra Troms, men er bosatt i Bergen der hun er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap. I hennes første diktsamling finner vi dikt som et mini-essay, korte replikker i blomstrende poesi, her er aforismer, her er prosadikt. En samling som varierer mellom de ulike formene, i nydelig forening.  Jeg kan for lite om dikt og form, men jeg leser og skjønner at dette er spesielt. Lånte boka av min datter, som leser og skriver dikt.

Her finner vi dikt fra en tøff hverdag, ofte med en lengsel etter forståelse. Her er det glimt fra sykehus, der det kommer fram gjennom flere dikt at vi har å gjøre med en som sliter med psykiske plager.

" Jeg har det på tunga
- selvmordet, ja

Det ligger helt fremst i munnen,
kant - i - kant med tennene"
          
"På isolatet slår tida som hjerteslag i  veggene,
Pumper blodet til ingen nytte,
Lyden av et helikopter kommer nærmere,
Jeg siger ned på madrassen."

Flere eksempler på dikt som gir mening for meg:

"Også det uforsonlige finnes
i alt det som ikke kan annet
enn å strekke seg uforferdet framover
står noe glasshardt med ryggen til."

"Jeg kan ikke slutte å tenke på tilgivelse. Det er et altfor stort ord for noe det er alt for lite av. Overdrivelser aksepterer jeg bare i diktning."

" Jeg vet jeg skal vise takknemlighet,
og gjør det ikke.
Men jeg skammer meg
på vegne av mange;
Slik er jeg raus."
 

Dette er rett og slett sterke dikt om ensomhet, sorg, svakhet og styrke. Men trass i mye mørkt og depressivt er det også dikt om tro og håp. Jeg er som sagt ikke den rette til å uttale meg om diktenes kvalitet, men jeg kan uttale meg om hvordan de virker på meg som leser, og de virker! Og det er vel nettopp det som er et kvalitetsstempel? Jeg har lest mange av dem om og om igjen. Guddal vil jeg gjerne høre mer fra.

 

Kolon forlag
2014
86 sider
Bokmål