Susan Abulhawa: Det blå mellom himmel og hav

Jeg las "Morgen i Jenin," en sterk bok som handlet om forholdene i Palestina/Israel. Den nye boka handler om en palestinsk familie, som vi følger i generasjoner. Sterk realisme i en vanvittig tidsperiode fra 1948 fram til i dag. Vi leser om mye ondskap når israelske soldater bryter inn i den nye staten og overtar palestinsk jord og eiendom. Drap, voldtekter, stor urettferdighet og tap av verdighet. Men trass alt dette er det familienes samhold som råder.

Det er Khaled som på en måte forteller historien. Han er en ung gutt som på tiårsdagen sin opplevde bombingen av Gaza på en forferdelig måte, og han ble lammet og lenket til en rullestol uten evne til å kommunisere med familien. Under bombingen prøver faren å redde barna, og Khaled opplever dette slik:

"Jeg føler en slags lydløshet, som om selve kroppen min er blitt et øyeblikks stillhet. En uthullet grotte av liv i et liv. Jeg ser min far, at raseriet hans blir forvandlet til bekymring. Deretter frykt. Og deretter til skrekk."

Khaleds stumme fortelling handler om fire generasjoner, fra oldemoren, Mariam, som hadde evner til å snakke med jinnen, bestemoren som var en vakker jente som har opplevd brutal vold og sterk kjærlighet, moren som er en stillfarende kvinne med kunstneriske evner. Og det handler om lillesøsteren Rhet Shel (Rakel) familiens håp. Og vi møter familiemedlemmer som har flyttet til USA og vender hjem. Nur er svært lik sin oldemor, har utdannet seg til psykolog og vender hjem til Gaza, der hun blant anna pleier Khaled. Nurs historie er gripende og tøff. Hennes mor neglisjerer henne, hun blir utsatt av misbruk og vokser opp som fosterbarn. Nå blir hun tatt inn i familien i Gaza med åpne armer, og vil vie sitt arbeid her.

Her ligger det i tillegg til en hardnakket realisme også mystikk og magi. Khaled lever på en måte via sin oldemor Mariam, og de har laget en  sang som blir et gjennomgangstema i denne sterke familiesagaen:
" Å, finn meg
jeg er i et blå
mellom himmel og hav
der alltid er nå
og vi er de evige
som flyter lik en elv."

Romanen viser kvinnenes samhold i familien. Mens mennene er i fengsel, ute i motstandsarbeid eller rett og slett er døde, opplever vi hverdagen hos kvinnene med matstell og barnepass, og impulsive fester de lager for å holde motet oppe. Og når sykdom og nød, midt oppe i krigen, blir enda en belastning, viser de en utrolig evne til humor, til dels grovkornet og røff. Under en fest på stranda i Gaza opplever de en vakker solnedgang, og de minnes disse orda som Mariam en gang sa:

"Dette landet vil reise seg igjen."

Boka handler om håp og tro på at Palestina skal bestå, trass all elendighet. I forfatterens epilog kommer det fram at i Israels bombing i 2014 ble 2191 palestinere drept. 80% var sivile, av disse 527 barn. Israel mistet 71 soldater i kamp.
Her er en oversikt over hvordan Palestina har mistet land, fra 1948 til 2000.

 Berit har også blogget om boka: beritbok              

Aschehoug
2015
360 sider
Oversatt av Ragnhild Eikli
Bokmål