Jo Nesbø: Mere blod

I den nye krimromanen til Nesbø møter vi en mann som kaller seg Ulf, som har stukket av fra uoppgjorte saker i narkotikamiljøet i hovedstaden. Det eneste han har med seg er en stor sum penger. Tilfeldigheter fører han til et lite sted i Finnmark. Med hjelp fra en kvinne, Lea, og sønnen Knut, finner han en koie inne på vidda, der han slår seg ned. Han kjøper brennevin fra samen Mattis, og prøver å tenke over hva han vil med livet. Befolkningen, som er læstadianere, er skeptiske på den fremmede, og skepsisen er gjensidig, da Ulf er livredd for at noen skal gjøre kjent at han er der, slik at forfølgerne vil finne han. 

Dette var, likedan som Blod på snø, en annerledes Nesbø. Jeg liker den nye, modne stilen, nesten fri for brutale, rå og grusomme scener. Her kommer det lette, lekende og blomstrende språket til sin rett. Og her er det ikke fritt for humor! Grotesk humor! Ulf må gjemme seg for forfølgerne, og finner ingen annen råd enn å krype inn i en skutt reinsbukk. 

"Selv om det var en svær bukk og en god del av innmaten var ute, var det dårlig plass. Jeg måtte helt inn. Og jeg måtte lukke etter meg. Jeg var klissvåt av diverse væsker, likevel var det varmt der inne. Gassene, frigitt energi fra forråtnelsen og den samla varmen av masse smådyr i aktivitet, slik det er jevnt varmt inni ei maurtue"

Tror jeg slutter der, dette må du lese sjøl! Boka er på bare litt over 200 sider, noe jeg syns er et sympatisk trekk! Alt for mange skriver kolosser som med stor

fordel kunne vært komprimert!

Aschehoug

2015

235 sider

Bokmål