En smakebit på søndag

Da er det søndag, og Mari byr på En smakebit på søndag. Vi velger en smakebit fra en bok vi har lest, leser eller skal lese og legger dette inn hos Mari. Fint tiltak, da vi får mange tips om bøker i ulike sjangere.

Jeg la inn en omtale av en bok for noen dager siden, og da det var få som hadde lest det og jeg syns flere bør lese om denne boka, så benytter jeg muligheten til å legge inn omtalen på nytt;

Anne Gjeitanger: Vinterindianere

Historien er fortalt av Anne, som forteller om et år hun har sterke minner fra. Dette er på sekstitallet og Anne var da i seks sju-års-alderen. Boka er delt inn i 65 små kapitler, og Annes minner fra ulike hendelser kommer fram i hvert. Den første delen handler om opphold på familiehytta om sommeren. Her opplever hun familiebesøk, lek i naturen, turer med båt og kappsvømmimng i vannet. De koser seg med spill inne når det er innevær, og de leser blader og lytter på radio. Og de leker indianer og hvit. Her er farmor og farfar, fettere og kusiner fra Danmark, mor og far, Anne og lillebroren hennes. Anne er en sensitiv lita jente, som fanger opp stemningene rundt seg. Når de voksne snakker "voksensnakk" opplever hun nærheten hos den lille broren:

"Jeg sitter ved siden av broren min og kjenner ham helt inntil. Hvor hjemme jeg er når han er her sånn. At det de andre sier og gjør, blir langt borte."

Farfar er prest.

"Jeg vet ikke om mamma og pappa tror på Gud, det er akkurat som om farfar gjør det for alle." 

"Faren min kan bli ganske sint, og kanskje er det derfor han er så glad i blomster, for de oppfører seg aldri så ille."

Det er en fornøyelig og stemningsfull lita bok, og jeg syns Anne Geitanger klarer å fange opp den lille jentas oppfatninger av verdenene  rundt seg på en fin måte. Ikke bare lett å sette seg inn i barnets tanker, men stort sett fungerer det godt. Trass i koselige barneminner aner vi en mørkere undertone, og den kommer sterkere fram etter hvert. 

Det skjer en ulykke, og alt snur:

"Ulykken er noe stort sort. Noe som gjør alt til før og etter uansett hvor mye som fortsetter. Den skjærer gjennom alt jeg kjenner, selv om mesteparten av det jeg kjenner finnes der etterpå, bare ikke broren min, slik jeg kjenner ham, ved siden av meg." 

Annes reaksjoner og fortellerstemme i den siste delen av boka er gripende på et barns vis.  Jeg likte denne boka veldig godt, og syns som sagt at forfatteren har laget et fint lite barneportrett.