mandag 7. mars 2016

Bokhyllelesning. Tysk roman. Rød kjærlighet av Maxim Leo

Jeg hadde planlagt å lese Àpril av Angelika Klüssendorf , men den kom fra biblioteket først i dag. Så da plukket jeg "Rød kjærlighet" fra bokhylla, og her er min omtale av den:


Maxim Leo ble født i Øst-Berlin i 1970. Han studerte statsvitenskap i Berlin og Paris. Siden 1997 har han vært redaktør i Berliner Zeitung. Han har mottatt en rekke priser for sin journalistikk. I 2011 fikk han Den europeiske bokprisen for Rød kjærlighet. Maxim Leo bor i Berlin sammen med sin familie.

I Rød kjærlighet skriver Maxim Leo gripende familiehistorie om sin oppvekst i Øst-Berlin under den kalde krigen. Her var det ikke tillatt å stille spørsmål, heller ikke blande seg inn i det som skjedde rundt dem. Familien hans var som et lite DDR, med en mor som var medlem av Sosialpartiet, og en far som mente at DDR var en forbryterstat. Og med bestefedre som på den ene siden er nazist, og på den andre siden er kommunist. Det er derfor en spennende å lese om denne familien, tre generasjoner østtyskere. Maxim opplever etter hvert som han vokser opp at her er det mye han ikke vet om sin familie. Staten DDR er bore, men Maxim vet at i familien hans er den fortsatt levende.dre Dette gjør dem på en måte fremmende for hvarenadre, og det oppstår ofte politisk krangel når de møtes. Han begynner å oppsøke arkiver, finne fram bilder og notater og papirer som finnes. Og litt etter hvert forstår han mye mer om hvem besteforeldre er. Morfaren Gerhard, som måtte rømme landet pga av at han hadde jødisk blod i årene, og ble fransk partisan under krigen. Farfaren, Werner, idrettsmann og offiser i hæren. Etter krigsfangeleiropphold, vender begge tilbake og slår seg ned i Øst-Berlin. De innretter seg etter det nye samfunnet.
"Fra nå av var det bare framtiden som gjaldt. Og fra taumet oppsto en drøm. Ideen om å bygge opp en antifascistisk stat gjorde godt for dem begge. Gerhard kunne hengi seg til illusjonen om at DDR-borgerne ikke var de samme tyskeren som dem som engang hadde jaget familien hans fra landet. Og Werner  kunne late som om han alltid hadde trodd på sosialismen. Alle sår, alle feil var tilgitt dersom man var innstilt på å bli en del av det nye samfunnet."
Spenningen i tida før muren faller er fylt av spenning. Alle kjenner at noe skjer. Det er ikke de stamme reglene overalt lenger, det blir flere og flere spontane , partier og fagforeninger dannes, folk tør å diskutere høylytt.
 "Visshet og sannhet finnes ikke lenger, og de tingene man trodde var evige og hellige,segner raskt sammen.Det blir ikke en gang et stort smell, istedet løser ting seg opp uten en lyd, selv slikt vi trodde var laget av betong. Det går så fort at ingen rekker å tenke å undre seg eller prøve å forstå det. I løpet av noen dager blir førti år skylt bort.Og hver gang man tror man har nådd trygg grunn, åpner det seg en ny avgrunn."
 Men folket er ikke vant til åpenhet og frihet, og mange plages med angst og tvil i lang tid i etterkant av murens fall. Og møtet med Westlingene er ikke bare positive. Mange mener at Ostlingene er fordervet av diktaturet og har svak karakter og utdanning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar