Svetlana Aleksijevitsj: Krigen har intet kvinnelig ansikt

Denne boka leser vi i leseskirkelen/bokklubben vår nå.

Den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj gjorde på 1970-tallet intervjuer med kvinner som hadde kjempet i den røde armé. Millioner av kvinner hadde kjempet for Sovjet-makten, men deres stemmer var forsvunnet. Bare heroiske fortellinger skulle råde. Boka hennes, som kom ut i 1982, ble derfor sensurert. Først i 2004 ble den ferdigstilt i sin helhet.

Dette er en utrolig vanskelig bok å lese, for kvinnenes historier er både rystende og brutale. Uten militær trening, og ofte sett på som "bare kvinner", ble møtet med all dævelskapen krigen innebar en tøff opplevelse. Men de sto på minst like mye som guttene, og ble etter hvert like hardhudede i kampen mot fienden. De ble skarpskyttere, miltraljøsekyttere, kanonkommandører, ingeniørsoldater. 

Aleksijevitsj lurte på hvorfor ikke kvinner som har inntatt og hevdet sin plass i en verden som den gang var helt og holdent mannlig, også hevdet sin historie. Sine egne ord og følelser. Var det på grunn av at de ikke hadde tilto til seg sjøl? Dette var bakgrunnen for at hun ville skrive kvinnehistorien om krigen. Hun vil skrive om menneskene i krigen, følelsenes historie.

Hun har hatt skriftlige intervju og personlige samtaler med over hundre kvinner i denne boka. Noen historier slapp gjennom hos sensor, de som viste de sterke og heroiske kvinnene.

"Noen hadde angitt oss... Tyskeren hadde fått vite hvor leiren til partisanavdelingen var. -Vi hadde med oss en kvinnelig radiooperatør, hun hadde nylig fått barn. Barnet var sultent, og arnet gråt. Tyskerne var i nærheten...Med hunder. Hvis hundene hørte det, ville alle bli drept. Hele gruppen - ca 30 personer... - Ingen våger seg til å gi moren ordren, men hun gjetter det selv. Hun senker knyttet med barnet ned i vannet og holdt det der lenge... Banet skrek ikke mer...Ikke en lyd... Men vi klarte ikke å løfte blikket. Hverken på moren eller på hverandre..."

Andre ble tatt bort i sensuren:

"Vi følte oss forvirret, bedratt, vi stolte ikke lenger på noen... Hvor var flyvåpenet vårt, hvor var stridsvognene våre? Det som fløy, krøp, drønnet - alt var tysk. Så ble vi tatt til fange. Siste dag før jeg ble tatt, hadde jeg dessuten brukket begge beina... Jeg lå og tisset på meg...Jeg vet ikke hva som ga meg krefter til å krype ut  av skogen den nattaen. Tilfeldigvis ble jeg plukket opp av partisanene... Jeg syns synd på dem som kommer til å lese denne boken, og på dem som ikke kommer til å lese den..."

Da freden kom var det den mannlige heltesoldaten som ble dyrket, mens kvinnene opplevde å bli rakket ned på som «feltmadrasser». Aleksijevitsj har gitt dem et ansikt og full oppreisning gjennom denne boka. 

Men menneskeheten lærer aldri.  Det er grusomme kriger i verden i dag også, og menn, kvinner og barn lider. Historien gjentar seg. Da er det godt at noen kan fortelle oss om menneskene, ikke bare om maktbegjær, våpen og strategi. Svetlana Aleksievitsj er ærlig verdt en Nobel-pris.

Kagge forlag

2014

383 sider

Oversatt av Alf B.Glad