Helene Uri: Hålke

Det er januar, ute på gata er det hålke. Mye hålke. Ekteparet Ebba og Karl, som har vært gift i 46 år, våger seg ikke ut. Lårhalsbrudd og verre ting er de livredde for. Nå er de isolert inne, nesten som i et fengsel. Iallefall føler Ebba det slik. Etter hvert som dagene går, blir Ebba mer og mer desperat etter å komme ut. Men Karl holder henne inne. Søpla hoper seg opp, maten minker. Og irritasjonen mellom de to øker. Etter mange års ekteskap, der både utroskap og vold har vært en del av samlivet, "stikker" de hverandre med gammelt "skrot". De daglige quizene og scrabble-spillet, som har vært en del av hverdagen, er også fylt med finter.
Det blir et spill om å få overtaket. Han har slått, gubbjævel, tenker hun. Hun har vært utro, sjuske og hore, tenker han. Dette skjedde for lenge siden, men det ligger og ulmer i bakhodet på begge. Og nå kommer det fram, sterkere enn på lenge.

Helen Uri klarer å få fram hvoran et langt samliv, som ikke bare har vært dårlig, har gjort de to avhengige av hvarandre. Makt og avmakt preger begge. De har begge et ykesaktivt liv bak seg, hun som høyskolelektor, han som lærer. En skulle tro at det å la seg sperre inne på grunn av hålke, var umulig for to oppegående mennesker. Det er ikke bare bare å bli gammel, og når fortidas gremmelser tar overhånd, fungerer ikke fornuften. Stahet fører til at de takker nei til naboens tilbud om hjelp, og sitter igjen uten annet enn teposer.

Det mangler ikke humor i boka, men først og fremst er det en tragedie over et langt ekteskap. Helene Uri skriver godt, og jeg må innrømme at jeg humret gjenkjennede til noe av det som skjedde mellom de to!

Gyldendal
2016
233 sider
Bokmål
Lesereksemplar fra forlaget