Karin Fossum: Vi som er døde

Bare tittelen på denne diktsamlinga bør skremme en vekk fra å lese den. Og når en vet hva Karin Fossum skriver om i kriminalromanen sine, kan en nok tenke seg at dette ikke bare er lys glede. Her finner vi dikt fra barndommen, med lukt av rå makrell og råtten skøyteis, om blomster og en nifs måne som truer over de som ikke sover. Her er det mye kriminell fantasi! Når hun skriver om liljekonvall i et glass, i diktet "Forsommer 1060" er det ikke lukt og skjønnhet hun trekker fram, men gifta som siver ut i vannet. I diktet "Grobunn", ser hun ikke lys, men ligger på bunnen som i en Agar Agar i en petriskål, sammen med fryktelige ting som vokser fram. Og i "Alltid en krig", er det mange fiender å hanskes med. Morens kamp mot bladlusa, barnets kamp for å tekkes en mor.

Diktet "Dukken"er sterkt, syns jeg

Hvis mor var en dukke

villejeg trekke i trådene,

ville jeg tvinge henne

til å danse

med klaprende sko.

Danse hele dagen

og hele natten

uten nåde og uten stans.

Hvis mor var en dukke

ville jeg leke denne leken

for bestandig.

Det samme er diktet "Gode folk"

Gode folk jeg har møtt

levde hele livet på kne,

ensomme i sitt lønnkammer.

Våget knapt å puste, 

i frykt for å trå feil,

for slik å komme seg inn

på en av Guds uransakelige veier,

som ville føre dem,

ja Gud vet hvor.

Gode folk.

Fulle av tvil og anger.

Her er det dikt om gjenferd, om kremasjon og om vi som er døde. En diktsamling med mye uhygge, direkte og presise på sak. Men likevel må jeg si at jeg gledet meg over en stor frihet og lekenhet i måten å skrive på. Jeg har alltid beundre Karin Fossum som romanskriver, men nå ble jeg også beundrer av diktene hennes. Som før sagt, for meg er hun en stor forfatter.

Cappelen Damm

2015

48 sider

Bokmål

Lånt på biblioteket