Tomas Espedal: Året

Jeg hadde ikke planlagt å lese denne romanen, da jeg av en eller annen grunn har et ambivalent forhold til forfatteren. (Har sett og lest et par intervju med han.) Men boka lå plutselig foran meg, og da ble jeg litt nysgjerrig på den. Særlig etter omtalen som Tine og artemisiasverden har skrevet.

Espedal vil skrive en roman om årstidene, og begynner med sjette april. Dette er dagen da dikteren Fransesco Petrarca så sin store kjærlighet for første gang. Hun var gift, men han skrev over 300 dikt gjennom Canzoniere, kjærlighetsdikt. (Dette er et større verk, bestående av et dikt per dag.)Han sammenligner seg med Petrarca, og skriver om sin egen kjærlighetssorg. Han drukner delvis sorgen i drikking, soving og reising. En tilværelse uten de store høydepunktene. Han sliter med sjalusi og hevntanker overfor den nye mannen i eksens liv, noe som blir for meg noe patetisk. Han er da en godt voksen mann med livserfaring.

Espedal har vært alene i fire år. Han er ensom. Han møter sin far, jevnlig, han har heller ikke har funnet en ny kjærlighet etter at moren døde. Faren er skrøpelig, men på en reise til utlandet, glimter han til og blir en beleven kavaler i møte med vakre kvinner.  

En noe sår roman, med syting og selvmedlidenhet. Ikke det jeg helst leser.  Men oppbyggingen av romanen er så bra, at jeg klarer å la være å irritere meg. Boka er ingen roman i vanlig forstand, da Espedal skriver få ord på hver linje, har blanke linjer innimellom og ujevn høyremarg, noe som får teksten til å stå som et dikt. Her er også gjentakelser og poetiske oppramsinger. Dette gjør boka lett å lese, og innholdet blir tydelig. Så til syvende og sist ble det ikke en så aller verst opplevelse å lese boka. 

Gyldendal

2016

207 sider

Bokmål

Leseeksemplar