Unni Lindell har virkelig satset på det uhyggelige og brutale i denne romanen. Cato Isaksen holder seg i bakgrunnen, da han har sørget for å få Marian Dahle tilbake i jobb, etter en lengre pause. Hun ble hardt skadet i forrige store sak, og har trukket seg tilbake i et dragehus på Frogner. Her bor hun sammen med hunden Birka, som begynner å bli gammel. Marian sliter med ettervirkninger av siste sak, og mener at noen forfølger henne. Den nye jobben er en cold-case-sak fra femten år siden, da en liten jente, Thona forsvant. Det gamle mysteriet viser seg snart å kunne kobles opp mot nye forsvinningssaker. Og etter hvert drapssaker, da to sadistiske personer på mortorsykkel er ute på en grusom hevntokt, og dreper sine ofre på bestialsk måte.
Her er det mye uhygge og frykt, både for den som leser boka, men også for Marian. Hun er mørk, innesluttet og drikker mye. Hun sliter med dårlige nerver og er lite sosial. Utrolig nok er hun en god etterforsker, sjøl om hun bruker utradisjonelle metoder, og bryr seg lite om hva som er rett og galt. I det hele er det mange interessante personer her. Unni Lindell har som vanlig stor evne til å gi karakterene sine "kjøtt og blod", slik at både de gode og de grusomme blir troverdige.
Her er det mye uhygge og frykt, både for den som leser boka, men også for Marian. Hun er mørk, innesluttet og drikker mye. Hun sliter med dårlige nerver og er lite sosial. Utrolig nok er hun en god etterforsker, sjøl om hun bruker utradisjonelle metoder, og bryr seg lite om hva som er rett og galt. I det hele er det mange interessante personer her. Unni Lindell har som vanlig stor evne til å gi karakterene sine "kjøtt og blod", slik at både de gode og de grusomme blir troverdige.
En velskrevet krim, enda en gang. Kanskje den mest uhyggelige boka hennes, Men med Marian Dahle i hovedrollen, leser jeg gjerne flere bøker av Lindell!
2016
399 sider
Bokmål
Kjøpt i Bokklubben
Fin omtale Åslaug - og jeg er enig med deg i at denne er kanskje Lindells "skumleste"
SvarSlett