Maria Kjos Fonn: Kinderwhore (Roman)

"Kinderwhore var en bestemt klesstil brukt av en håndfull kvinnelige artister på 90-tallet og det som gjerne kjennetegnet denne stilen var lavskåret babydoll, fløyelskjoler, høye knestrømper,slips og Mary Jane sko(småpike sko) for å nevne noe,de kunne se ut som små piker samtidig som de var kraftig sminket. Det ble betegnet som et sterkt feministisk statement å gå slik, men det handlet egentlig bare om å fremstå som meget sikker for å undergrave det motsatte, at man var veldig usikker. Og nettopp denne stilen var det artisten Courtney Love brukte, og om hun ikke sentral så i hvert fall til stede i denne romanen på den måten at Charlottes mor digger henne og musikken hennes. Courtney Love sin musikk ble som vuggesanger for protagonisten i Kjos Fonn sin kinderwhore." Sitat fra Beathes blogg.

Vi følger Charlotte fra hun er seks år. Hun bor sammen med mor. En mor som stort sett ligger på sofaen, ruset og uten å være i stand til å stelle huset eller den lille jenta. Charlotte er ti år da hun første gang prøver seg på morens medisiner. De består av narkotika og sovepiller. Omtrent like gammel da hun prøver alkohol. 

Maria Kjos Fonn (f. 1990) debuterte med den kritikerroste novellesamlingen "Dette har jeg aldri fortalt til noen" i 2014. For den ble hun nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris. Hun studerer litteraturvitenskap og arbeider som frilansskribent. «Kinderwhore» er hennes første roman.

Den lille jenta er mye alene, da moren er ute og fester og kommer hjem med nye menn til stadighet. Hun lengter etter omsorg og oppmerksomhet, noe moren ikke makter å gi henne. På skolen får hun ros for sine gode evner, men hun plager de andre barna. Hun lengter etter en pappa. Noen av morens kjærester ser en vakker liten jente, og overgrepene er i gang. Når dette skjer, "flykter" Charlotte ved å ta tabletter, eller går inn en tilværelse der hun ikke er tilstede, for å unngå smertene. Hun vet at moren vet. Men når hun sier ifra får hun bare sovetabletter av henne, eller så sier hun: "hvis menn vil ha noe av henne, la dem få det. Hvis ikke blir det bare verre. Det er bare å legge seg ned.". 
Hun blir en jente som satte merker overalt: 

"Merker av leppestift på plastglasset på BUP-kontoret, en svart acrylnegl som ble liggende igjen på pulten, et tomt pillebrett i søppelkassa. En som satte merker overalt fordi hun egentlig ikke var der: alltid fjern,alltid på vei ut gjennom nøkkelhullet eller veggsprekken. Jeg var liten, tynn og gjennomsiktg. Forsvant fort. Syntes alt for godt."

Etter hvert skulker hun skolen, mobber og plager andre. Hun knuller, drikker og ruser seg. Hun ser på hard-porno og prostituerer seg. Hun ligger med uttallge gutter og menn, men nyter det aldri. Det er kun smerte. Etter et selvmordsforsøk med morens piller havner hun i psykiatrien og barnevernets omsorg.  Er det mulig å bli "normal" etter disse grusomme årene? 
Angsten er ikke farlig, sier psykologene. Charlotte lurer på hva som er definisjonen på fare.

" Den spiste av deg på innsiden, spiste navnet ditt og interessene dine og drømmene dine. Når angsten kom, var man ikke en person lenger, bare svette og oppkast og blod. Den kunne få deg til å savne deg selv, eller på det verste, ikke ha et selv å savne. Hvis ikke det er farlig, er det ingenting som betyr noe."

Hun møter en jente, Kristine. Den første hun kan fortelle om opplevelsen sine til. En som forstår henne og kan gi henne varme og ømhet uten å kreve tilbake. 
En dag er hun kommet så langt at hun kan anmelde overgrepene. Da er hun nitten år.

Dette var sterke greier. En roman om en lita jente som går for lut og kaldt vann, en tilværelse som skaper et menneske på utsiden, både av samfunnet og seg sjøl. Forfatteren skriver på en måte som gir det krevende stoffet troverdighet og ekthet. En roman du ikke glemmer på lang tid. 

beathe har også skrevet om boka.

Aschehoug
2018
229 sider
Bokmål
Lest som eBokBib