Fra forlaget:Urovekkende og bevegende ny roman fra Trude Marstein. Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken. Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening - men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.
Dette er en roman om kvinner i vår rike verden, der vi nærmest har alt. Monika velger og vraker menn. Hun velger og vraker familie. Hun søker stadig etter det hun ikke har. Vi følger Monika fra 1970-tallet og fram til i dag. Hun er yngst av tre søstre, i en normalfamilie. Hun har stort behov for frihet, og lengter stadig bort fra det hun i øyeblikket har. Monika har store ambisjoner., men vet ikke alltid hva hun skal satse på. Hun studerer litteraturvitenskap, men avbryter studiene og fungerer delvis som lærer, delvis som journalist og tekstforfatter i et reklamebyrå. Etter mange forhold med ulike menn, får hun barn, noe hun aldri har hatt lyst på. og slår seg til ro. Men uroen og rastløsheten slipper henne aldri. Hun er alltid redd for at det finnes noe som er bedre og mer interessant på den andre sida av gjerdet. Hensynet til andre mennesker, også hennes nærmste, blir satt til sides for egne behov.
Som middeladrende dame i femtiårene summerer hun opp livet, og kjenner etter om hun har tatt de riktige valga. Hva har hun igjen? Hva har hun fått ut av livet?
Monika er irriterende og lite sympatisk. Hun er likevel ikke en uvanlig kvinne av dagens samfunn. Jeg kan skjønne tankene bak noen av hennes valg, eller kanskje heller mangel på riktige valg. Å stadig strekke seg etter noe nytt, noe som gjør livet litt lettere og mer spennende er fristende. Men dette bør ikke å gå på bekostning av andre. Det er en mangel på hensyn til menneskene du omgås. Dette kjennetegner dessverre mange i vårt velferdssamfunn. Både menn og kvinner.
Fofatteren har virkelig klart å få fram en livslede og frustrasjon hos hovedpersonen Monika. Og hun viser også reaksjonene fra de ulike familiemedlemmene så bra. En velskrevet bok om et aktuelt tema. Anbefales!
Gyldendal
2018
432 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket
Flott omtale Åslaug, ser at du likte boken godt, mye bedre enn meg som ikke fant tonen verken med Monika eller med skrivemåten. Merker at skildringer av hverdag, ikke er min greie, sjelden disse romanene treffer blink hos meg.
SvarSlettJeg leser at du også likte boka like godt som meg. Jeg synes at hun skildrer Monica svært godt. Det finnes så mange av dem der ute..
SvarSlettGodt nyttår!
Jeg likte denne veldig godt også! Jeg var ikke alltid enig i Monika sine valg men det trenger jeg jo heller ikke å være. Jeg tenker det er godt gjort av en forfatter å skildre både hverdagsliv og levd liv på en måte som gjør det interessant for andre å lese om det - og det klarer Marsten(m.flere) på en utmerket måte. Man aner vel også at hun egentlig vil ha den samme annerkjennelsen fra familien selv om hun har valgt et litt annerledes liv enn de to eldre søstrene hennes gjorde. Og forholdet til særlig moren var vel heller ikke det beste.
SvarSlettDa jeg leste boken synes jeg det var den beste boken så langt i 2018. Tenkte jeg skulle forsøke meg på flere bøker av Marstein. Men har ikke kommet så langt.
SvarSlett