Nikolaj S. Leskov: Den fortryllende vandringsmann (Roman) Bokhyllelesing februar.

Nikolaj Leskov (1831 - 95) ble ikke innvilget i "det gode selskap"  mens han levde. Han vokste opp på en fattigslig liten gård, med mor fra adelen, og far som lavtstående embedsmann. Han mistet foreldrene tidlig, og måtte brødfø seg sjøl. Dette ga han kunnskaper om folket og respekt for de tradisjonene de hadde. Han var ikke full av ideologier som de andre unge forfatterene. Han skrev likevel bøker og artikler om nihilismen, som bl.a Dostojevskij og Turgenjev var representanter for, men ble boikottet. Etter sin død ble det verdsatt at han var en god forteller, og at han så folket, ikke bare problemene.

Historien om vandringsmannens opplevelser, der han er alt fra barnepike, medisinmann hos tartarene, hesteoppkjøper for hæren og så gå til et kloster for å bli munk, er fortalt med et språk som er tilpasset hendelsene rent og uforfalsket. Han bruker jeg-fortelleren, og hovedpersonene Ivan Fljagin er veiviseren gjennom hele romanen. En en enkel mann av folket, en eventyrere som prøver å slippe unna alt som krever noe av en. Vandringen blir en slags flukt. Han får i en drøm et tegn : Det tegnet skal du merke deg, sa han, at du mangen gang skal være nære på å omkomme, men så går det ikke galt likevel, før den store ulykken kommer over deg, og da skal du huske din mors løfte og gå i kloster." Men drømmen glemmes og han søker alle utveier, som vandringsmann eller pilgrim.

Her fortelles den ene historien verre enn den andre. Den perioden han lever mer eller mindre i fangenskap blant tartarene, forteller han om straffemetoder som å skjære opp fotsålen og legge inn hestetagl, før en syr igjen. Børsteføtter. Ikke mulig å stikke av til fots med slike smerter som dette medfører. Her er kamper der rivalene pisker seg sjøl til døde. Flerkoneri. Brutale drap av misjonærer og tilreisende fra andre deler av landet. Han lengter hele tiden tilbake til hjemlandet, Russland.  Senere forteller han en fantastisk historie om hvordan han døper tartarene til kristendommen, ved å skremme dem med brennende pulver, og klarer å flykte.
Han møter så Grusja, en vakker sigøynerjente. "Hun kysset meg igjen, og atter var det som om en giftig pensel hadde rørt ved munnen, og hele blodet brant i smerte. Ja, jeg kjenter det like inn i hjertet." Flere intrikate forhold må bekjempes, og en dag er hun død. Sorgen fører ham nå i retning klostertilværelsen. Men tiden for "fortredeligheter" er ikke ferdig, for djevelen frister ham med sine pinsler. Nye historier dukker opp, og da han en natt blir innhentet av styggen sjøl, med snute og horn, dreper han utysket, som viser seg å være klosterets ku, som har kommet seg inn.

Dette er rett og slett en skikkelig røverroman. Ivan er den gode fortelleren som krydrer alle historier, og tilhørerne følger opp med spørsmål og utfordringer. Brutale historier suppleres med humor, og det hele blir en spennende eventyrreise. Dette blir på mange måter den russiske Peer Gynt.
Jeg hadde ikke hørt noe om Leskov før jeg fant denne i bokhylla, fra den tida jeg var med i Samlerens bokklubb, men det var et artig møte med av de store russiske fortellerne.

Samlerens bokklubb
Ukjent årstall for utgivelse i Norge
Utgitt første gang  1873
220 sider
Oversatt av Paul L. Nielsen
Illustret med tresnitt av Gerhard Sørensen
Egen bokhylle