Rosa Ventrella: Historien om en anstendig familie (Roman)

Fra forlaget: "1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den. Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse 
 mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem."


Interessant å lese flere bøker om oppvekst og miljø i Italia etter krigen. Silvia Avallone har skrevet et par bøker som omhandler oppvekst i etterkrigstida, og særlig er det klasseforskjellene som er tydelige. Og selvfølgelig er bøkene til Elene Ferrante viktige i denne sammenhengen. De har også samme tema. Og nå kom altså Rosa Ventrella med denne, fra Bari.

Hovedpersonen er Maria, som lever sammen med foreldrene og to brødre. Faren er fisker, en stilig mann som ligner Tony Curtis. Men han har et forferdelig sinne i seg. Dette kommer til uttrykk når de minst aner det. Hjemme, ofte, men også plutselig i større forsamlinger. Da truer han familien på livet.  Likevel tilgir moren han,h ver ang. For innimellom er han snill som et lam, heller sårbar, og kjærligheten mellom dem holder seg sterk. Maria er skoleflink. På skolen blir hun plassert sammen med en tykkfallen gutt, Michele, som er sky og vennlig mot henne. Han er mobbofferet i klassen, på grunn av familiære forhold. Ingen skal stikke seg ut på noen måte i det lille miljøet, der alle må kjempe for egen tilværelse. Men Maria og Michele fnner likevel mye sammen i skoleårene, til trass for de voksnes motvilje. Helt til en dag da en tragedie skjer i det lille miljøet, og Maria får beskjed om å aldri møte han mer.

På grunn av sin dyktighet i skolefagene får Maria plass i ungdomsskolen i Sacre Cuero, en privat klosterskole i en bedre bydel. Her er døtrene til advokater, leger og andre i eliten, samt døtre til hvitsnipparbeidere i byen.

Vi befinner oss i en fattig bydel i Bari, der hverdagen for familiene er hardt arbeid og slit. Husmødre er hjemme og tar støyen når det står på, og innfinner seg stort sett til skjebnene sine. Vi leser om barna og de unge, som på mange måter klarer å finne ut av hvordan de skal forholde seg til kjefting, vold, sjikanering og trusler. De som klarer seg gjennom skolen, og kan fortsette til høyere utdannelse, har flere muligheter. Men de er og blir fra den fattige delen av Bari.

En interessant oppvekstroman, et fint supplement til de andre jeg har lest fra Italia. Den ble likevel ikke helt den store opplevelsen. Kanskje på grunn av at jeg nettopp har lest  Elena Ferrantes Frantumaglia, der språket hennes fremdeles klinger i ørene.  (Et forslitt uttrykk: Ikke lett å hoppe etter Wirkola.)

Vigmostad/Bjørke
2019
335 sider
Oversatt av Kristin Gjerpe
Leseeksemplar