Ketil Bjørnstad: Verden som var min. 80- og 90-tallet. (Bokhyllelesing juni-juli)

Jeg har omsider kommet meg gjennom disse bøkene. Ikke noe å utsette på dem, men det tar tid å lese så mange sider. Har valgt å lese litt nå og da, og andre bøker innimellom.

Jeg siterer Ketil Bjørnstad som sier dette om ideen bak denne gedigne serien: " Ideen ramlet plutselig ned i meg. Jeg tenkte på min egen historie. Men jeg tenkte også på begivenhetene der ute i den store verden. Alt som skjedde gjennom disse årene frem til i dag, som var med på å forme meg. Hvert tiår har en farve i min erindring. Sekstitallet er gult. Syttitallet er blågrått. Åttitallet er brunt. Nittitallet er nesten hvitt. Og tyvetallet er blågrått igjen, akkurat som syttitallet. Mens årene fra 2010 og til i dag er … «Hva om jeg skrev romaner om hvert av disse tiårene?» tenkte jeg. Romaner som både var personlige erindringer og fortellinger om de store hendelsene i verdenssamfunnet og i Norge, sett fra et subjektivt ståsted. Jeg testet ideen på venner og kolleger. «Du må bare gjøre det,» sa de, nærmest unisont. «Det er jo slik vi husker livet vårt. Det store og det lille, smeltet sammen til én erindring.»

Jeg las Åttitallet for ett år sien, men det ble aldri noen omtale av den. Jeg tenkte mye på min egne opplevelser mens jeg las bøkene til Bjørnstad. Det er også mine årtider. På åttitallet hadde jeg tre barn, var midt oppe i karrierebygging, med travle hverdager og lite tid til å reflektere over verden utenfor. Det er derfor også fint å se det med Bjønstads øyne, og jeg får mange flashbacks som gir minner. 
Storpolitikken med Ronald Reagan i sentrum, Gorbatsjov og Sovjetunionen,  Tsjernobyulykken, Berlinmurens fall og Treholtsaken. Opptrinnen på Den himmelske fredsplassen i Bejing. Og i Norge debatterte Gro og Kåre. Bjørnstad er svært åpen med egne opplevelser, usikkerhet og naivitet, musikk og turneer. Blandingen av det privat og personlige og verdens hendelser er så godt skrevet at det er en fryd å lese. 

På Nittitallet flytter Bjørnstad tilbake til Oslo. Treholt saken er stadig aktuell i Ketil sitt liv, og han kjemper for å få han benådet, sammen med Treholts kjære Shelly. Sammen med kjæresten C, blir det mange utenlandsturer. Han møter nye kunstnervenner, og musikk og bøker står i sentrum. I verden utenfor leser han om folkemordet Rwanda, Srebrenicamassakren, og hjemme preger Vassdalulykken ham sterkt. Det er OL i Norge, og den totalt uintersserte Bjørnstad blir revet med. Han elsker Norge som nasjon, og gleder seg over norske medaljer, men mest over at det går bra med de som deltar, at de ikke skader seg. Senere tenker han tilbake på OL og samholdet, når EU-kampen blusser opp igjen. Den nye teknologien, med mobiltelefon for alle, skremmer ham. På musikkfronten er det flere turneer, og samarbeidet med Linni Treekrem er særs vittig beskrevet.

Ketil Bjørnstad var på biblioteket de jeg bor på forsommeren. Der fortalte han om bøkene, og spilte musikk fra samme periode. En svært interessant opplevelse.  Bøkene er kjempestore, kankje i meste laget, men uansett svært interessante. Et livsverk når han blir ferdig med serien. Bjørnstad har en enorm arbeiskapasitet, der musikk og bøker  blir produsert i store mengder, med bra kvalitet. 

Aschehoug
2017 og 2018
Tilsammen 1562 sider
Fra egen bokhylle