Kristine Hovda: Jeg lever ikke lenger selv (Personlig betraktning)

Fra bokas bakside:"Koden på bankkortet til femten år gamle Kristine er 6220. Tallene representerer vers 20 i Galaterbrevets andre kapittel i Det nye testamente. «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg», skriver apostelen Paulus. Det er en ordlyd hun tar helt bokstavelig. Tjue år senere står journalist og musiker Kristine Hovda på stranden ved Brusand, der hun ble døpt som tenåring, og lurer på om hun i det hele tatt kan bruke noe av det hun en gang lærte om Gud. Eller om hun må lære seg å leve selv. "

Dette er en svært ærlig beretning fra et radikalt fritenkermiljø  Forfatteren vokste opp med en tro som gjorde at hun gikk og ventet på at Gud skulle fortelle henne  hvordan hun skulle leve livet sitt. Det var kristne mennesker i familien i generasjoner, og foreldrene søkte Jesusvekkelsen, en menighet som avvek fra andre organiserte menigheter.  Kristine var en innadvendt jente, satt gjerne alene med bibelsk lesestoff.  Hun ville overgi viljen sin til Gud, så hun fikk et best mulig liv og komme til himmelen. Denne troen førte til at hun mistrodde ikke-kristen og var fortvilet for at de ikke kom til himmelen og ble fortapt. En femåring skal ikke lese det gamle testamentet. en trettenåring skal ikke går rundt med religøse grublerier, Kristine ble syk, fikk angst og utviklet spiseforstyrrelser. 

 "Den (troen)gjorde at jeg var sårbar i møte med andre mennesker, fordi jeg ikke hadde lært å kjenne etter hva jeg selv egentlig ville. Og dermed ble jeg fort også avhengig av mennesker som var sterkere og tydeligere enn meg. Det gjorde at jeg lærte meg å trekke meg unna andre mennesker.Det var ikke før jeg skjønte at Gud kanskje ikke fantes, at jeg begynte å finne en vei ut av mørket. Hvis Gud ikke fantes, var det ingen som skulle dømme meg. Da var det heller ingen som skulle redde meg. Da var det ingen utenfra som skulle gi meg en verdi. Og da var det opp til meg selv å skape meg et liv jeg ville ha. For en lettelse det var. Eller, skal jeg si, en skrekkblandet fryd. Det er skummelt å innse at en selv har ansvar for livet sitt."

Jeg er glad for konklusjonen til forfattaren, da jeg ble helt nedfor på hennes vegne.  "Jeg trodde at livet etter døden var alt jeg kunne håpe på. Og så viste det seg at det var omvendt. Håpet lever hver gang vi tør å satse på at kjærligheten er sterkere enn hatet. At Gud ikke gjør forskjell på folk. At Guds rike er her nå, midt iblant oss. At det ikke er noe å vente på."

Kristine Hovda har skrevet en modig bok om sin kamp i det spesielle sektkristne miljøet som har preget hele livet hennes. Men hun har ikke kommet lettvint fram til konklusjonene sine. Hun har gått i psykoterapi i fem år, og brukt mye tid og krefter på å kjempe imot sine indre demoner. 
Jeg tenker at en oppvekst i et så snevert miljø kan være svært belastende for barn og unge, noe denne boka bekrefter. Som ikke-troende har jeg vansker med å skjønne at foreldre kan påføre barna sine så sterke restriksjoner og pålegg, uten å se hvordan dette påvirker barna.

Flamme forlag
2019
236 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket