søndag 24. mai 2020

Sofi Oksanen: Hundeparken (Roman)m

Hundeparken
Helsinki, 2016. To kvinner møtes på en parkbenk. De blir sittende i taushet og betrakte en familie som lufter hunden sin: mor, far, to barn. Kvinnene er ikke fremmede for hverandre. I hjemlandet Ukraina var begge involvert i den fremvoksende fertilitetsindustrien, den ene som donor, den andre som organisator. Nå, ti år senere, synes rollene å være snudd. Det som skulle være veien til rikdom, er definitivt ikke det lenger, og hun som en gang var donor, har tilsynelatende både muligheter og en sterk vilje til å gjøre størst mulig skade.

 Handlingen er lagt til Finland, Ukraina og Estland.  Sofi Oksanen skriver som vanlig direkte og tøft om forholdene menneskene lever under. Her er korrupsjon og utnytting dagligdags, og mellommenneskelige forhold er basert på kampen om å overleve i et kynisk samfunn. Hovedpersonen i boka er Olenka, som er vokst opp i Ukraina. Familien flyttet dit etter Sovjetunionens fall. Hun har prøvd seg som modell i Paris en periode. Men det er ikke lett å lykkes i denne bransjen, og hun ender senere opp i en usunn bransje som driver en kynisk menneskehandel med unge jenter som donerer egg til rike ektepar. Her teller jentenes genmateriale mye, både intellekt og utseende, noe som det trikses med for å tilfredsstlle kundene. 

Vi veksler i tid mellom 2009 og 2016, og når vi møter Olenka i Finland i 2016, lever hun fattigslig og ensomt. Mye tyder på at hun holder seg skjult, under falsk navn, og han hun skjuler seg for er hennes stor kjærlighet, som hun på en eller annen måte har sviktet. Gjennom hele boka henvender hun seg til ham ved å bruke "du".

Temaet eggdonasjon er interessant, og dagsaktuelt, også her i Norge. Donering av ulike organer, av økonomiske grunner, har ikke vært uvanlig i Ukraina, og donering av eggceller har vært en del av dette.
  
Oksanen skriver om de store forskjellene på fattig og rik, om desperasjon og brutalitet, som en del av hverdagen. Men denne gangen ble jeg ikke grepet, trass i tema og alvor. Av en eller annen grunn datt jeg litt av lasset, og lurte på om jeg skulle gi opp. Fullførte, uten at boka ble det jeg håpet på. Ikke minst på grunn av at jeg har vært svært engasjert over tidligere bøker Oksanen har skrevet.

Oktober forlag
2020
387 sider
Oversatt av Turid Farbregd
Lånt på biblioteket

1 kommentar:

  1. Flott omtale, og veldig gøy at tematikken ble så aktuell her i Norge, akkurat nå når vi har lest boken :)

    SvarSlett